Ytringsfrihet 1001

I kronikken «Uakseptable ytringer» i Aftenposten 22/7 går en rekke ansatte ved Universitetet i Oslo til angrep på ytringsfriheten, med hovedbegrunnelsen at «Krigsretorikk er farlig». At velutdannede mennesker i dagens Norge kan ha et så overfladisk forhold til selve grunnlaget for demokratiet – retten til å si sin mening og kommunisere sine grenser til samfunnet forøvrig – er rett og slett skremmende.

Forfatterne velger fullstendig å overse det faktum at det kan eksistere grunnleggende uenigheter i samfunnet. Om noe er farlig og krigsfremmende så er det nettopp dette. Grunnleggende meningsforskjeller forsvinner ikke ved at man forbyr folk å snakke om dem, de må faktisk løses. Forfatterne kan ha rett i at Breivik ville gjort det han gjorde selv om meningene hans kom på trykk, men bare dersom samfunnet ikke kom ham i møte mhp innholdet i innvandringspolitikken, og dermed bedrev uakseptabelt flertallsdiktatur fra hans synsvinkel. Her har forfatterne identifisert demokratiets grenser. Et demokrati har bare legitimitet så lenge det er istand til å tilfredsstille befolkningens krav til styring. Vi har alle ufravikelige krav som må være tilfredsstilt av demokratiet dersom vi ikke skal anse revolusjon som en moralsk nødvendighet. For Breivik var ikke lenger demokratiet legitimt og han benyttet seg da av alternativet borgerkrig. Man kan godt kalle mannen et udyr og en terrorist, men det kommer ganske klart frem både fra det han har skrevet og sagt at han anså aksjonen som en moralsk nødvendighet for sin egen del. Når en «demokratisk» debatt ikke tar inn over seg at det finnes verdier folk er villige til å gå til krig for å forsvare, vil den aldri kunne være en basis for et samfunn. Dvs, en gruppe mennesker som faktisk har blitt enige om hvordan de skal leve sammen.

Forfatterne har en merkverdig underliggende forutsetning om at det er et åpenbart faktum at grupperinger med gjensidig utelukkende virkelighetsforståelser kan leve sammen i samme demokrati. Både det verdensomspennende Jihadist prosjektet og Breivik demonstrerer at dette er galt. Den klassiske løsningen på dette problemet har vært å krige seg frem til grenser som inneholder relativt homogene befolkningsgrupper. Det er ingen som går til krig utelukkende på grunn av «retorikk» - den hypotesen er for banal. Man går til krig når militære løsninger oppfattes som bedre enn å leve med konsekvensene av uenighet. Det er også verdt å peke på likhetene mellom Chamberlains politikk i forkant av 2. verdenskrig og det forfatterne agiterer for – nemlig å forsøke å legge lokk på konflikter ved å gi etter for eksternt press fra en part som ikke har et ideologisk grunnlag som tillater dem å kompromisse for noe annet formål enn å konsolidere seiere.

Da forfatterne av kronikken erklærer at «Det nye dem» vil erklære at kampen mot «Islamofobi» er en sentral del av arven etter 22/7 synes jeg resten av Norge har rett til å be dem forklare hvorfor følgende del av Islams teologiske materiale er et godt grunnlag for interaksjon mellom norske jenter og muslimske menn. 

Verily in the messenger of Allah ye have a good example for him who looketh unto Allah and the last Day, and remembereth Allah much.

(Qur'an 33:21)

«Abu Sirma said to Abu Sa'id al Khadri (Allah be pleased with him): 0 Abu Sa'id, did you hear Allah's Messenger(may peace be upon him) mentioning al-'azl? He said: Yes, and added: We went out with Allah's Messenger (may peace be upon him) on the expedition to the Bi'l-Mustaliq and took captive some excellent Arab women; and we desired them, for we were suffering from the absence of our wives, (but at the same time) we also desired ransom for them. So we decided to have sexual intercourse with them but by observing 'azl (Withdrawing the male sexual organ before emission of semen to avoid-conception). But we said: We are doing an act whereas Allah's Messenger is amongst us; why not ask him? So we asked Allah's Messenger (may peace be upon him), and he said: It does not matter if you do not do it, for every soul that is to be born up to the Day of Resurrection will be born.»

(Sahih Muslim 3371)

Her etableres først at Allah kommanderer muslimene til å følge Muhammeds eksempel i Koranen. Dernest forklarer Muhammed sine soldater at deres planlagte gruppevoldtekt er forutbestemt av Allah. Grunnen til at Muhammed ikke betrakter voldtekt som et etisk problem her, er at Koranen forteller oss at fanger er for slaver å regne, og muslimske menn har rett til sex med sine kvinnelige slaver.

Idet Norges muslimer, og forfatterne av «Uakseptable meninger» har tatt et solid oppgjør med barbariet i Islam, som på ingen måte utspennes av sitatet over, kan de komme og snakke om «Islamofobi» og oie seg over at mennesker som stiller seg bak det ideologiske fenomener som promoterer slik umoral, dvs muslimer, blir omtalt negativt. På samme måte som nazister blir omtalt negativt fordi de stiller seg bak andre typer umoral. Inntil dette skjer må forfatterne imidlertid avfeies som totalt usaklige og uten evne til å forholde seg til innholdet i viktige problemstillinger. Jeg velger å anta at forfatterne vil måtte krype til korset og erklære at «Voldtekt er uakseptabelt» faktisk er en «antatt grunnleggende 'norsk verdi'», og at Islam faktisk er en trussel mot denne – i den grad man faktisk tar Islam seriøst.

Det burde være uproblematisk for moderne mennesker å kunne stå sammen om å erklære at barbariet over ikke er en akseptabel standard for moral i dagens Norge. Likevel er faktisk slikt standarden for moral i Islam, og vi har professorer som går ut og erklærer at folk som er motstandere av voldtekt er samfunnsfiender. Vi «Islamofober» ber ikke om mye. Vi ber bare om at det tas et oppgjør med Koranen og Muhammeds gjerninger og at det føres en politikk som er slik at befolkningen i Norge anno 2100 ikke blir nødt til å kjempe en borgerkrig omkring spørsmålet om Koranen skal være basis for moral i Norge eller ikke. Vi ser ikke at det har noen verdi å spille russisk rulett med livene til barn som vokser opp i Norge idag, basert på et håp om at Islam vil få sin opplysningstid før borgerkrig tvinger seg frem i Europa etter mønster fra Serbia, Somalia, Libanon og Tsjetsjenia.

Det er pussig at dette oppfattes som uakseptabelt, da vi allerede i dagens Norge har sett at dette problemet er reelt. Ledende muslimer anser barbariet i Islam som en moralsk plikt. Ironisk nok finner vi et godt eksempel i Ap. Det er ikke mange år siden Asghar Ali ble kastet ut av partiet fordi han tok religionen sin seriøst og uttalte at det var et teologisk spørsmål om homofile bør drepes eller ikke. Det hele veltet over på Islamsk Råd Norge og disse klarte å dysse ned debatten ved å hevde at de hadde videresendt dette teologiske spørsmålet til en organisasjon for Europeiske muslimer. Dette er det reelle innholdet i det multireligiøse samfunnet. Ap skal ha all mulig respekt for at de kastet ut Ali, men de bør også innse at dersom utkastelse er måten man forholder seg til Islam på lokalplan, da har vi et fremtidig nasjonalt problem. Man gjør klokt i å ikke betrakte dette som enkelttilfeller. Opptøyene i Oslos gater i sammenheng med siste Gaza krig viser at vi har overtroiske grupperinger som er villige til å bruke vold.

Det burde være klart at den offentlige debatten har et selvmotsigende syn på Islam. På den ene siden er alle enige om at vi ikke kan akseptere helt sentrale deler av overtroen, på den andre siden må «Islamofobene» bekjempes og Islam støttes av staten. Det er på tide at samfunnet tar inn over seg at folk kaller seg muslimer nettopp fordi de tror at Muhammed er Allahs profet, at Koranen er skrevet av Allah og at Allah kommanderer menneskeheten til å gjøre en rekke ting. De er ikke sekulære humanister som man kan diskutere konsekvensetikk med. Bare se på Islamsk Råd Norge. Selv massemord av Norges homofile er et spørsmål der Allahs vilje, slik den tolkes av autoriteter som al-Qaradawi o.l., er det avgjørende, ikke konsekvenser for mennesker.

Dersom forfatterne av «Akseptable ytringer» virkelig mener seriøst at de vil forby kritikk av Islam på grunn av at den er «krigshissende» eller «hatpropaganda». Er de da også klare til å forby forkynnelse av Islam? Er de villige til å lese Koranen i samme lys som produserte kommentarene om at det å kalle folk «kakerlakker» er dehumaniserende? Her er noen tilfeldige eksempler på Koranens dehumanisering av de vantro.

"To Allah, there are no animals viler than those who do not believe and remain unbelievers"

Koranen 8:55

«Those who reject (Truth) among the People of the Book and among the Polytheists, will abide in hell-fire, they are the worst of creatures.»

Koranen 98:6

Er forfatterne da enige om at Islam må forbys? Eller argumenterer de for at overtroisk motivert dehumanisering er moralsk akseptabelt og at det å være imot propagering av slikt hat er et samfunnsproblem? Det komiske er at Koranen, en 1400 år gammel bok, inneholder ting som dette, men forfatterne velger likevel å peke ut kritikerne av dette uvesenet som mål for kritikk, enda disse har som eneste mål å forsvare seg mot muslimenes tusenårige dehumanisering og undertrykkelse av de vantro.

Avslutningsvis, dersom forfatternes hypotese om at dehumanisering fører til krig er korrekt – da er det faktisk landsforræderi å arbeide for det multireligiøse samfunnet, da dette åpenbart innebærer at muslimene ikke kan annet enn å angripe oss vantro på grunn av innholdet i Koranen. Om noe, burde forfatternes argumenter gjelde langt sterkere for Islam, for her snakker vi om organisert indoktrinering fra barnsben av, og en sammenknytning av hat mot de vantro og viljen til universets skaper.

Så hvorfor jobber da forfatterne nettopp for det multireligiøse samfunnet? Skal vi tro at de ikke har lest Koranen, men likevel agiterer imot «Islamofober»? Er de av den oppfatning at Koranen ikke skal tas seriøst, men at folk som kritiserer den må forfølges og underkues? Eller må slik dehumanisering rett og slett bare aksepteres når den har form av et religiøst dogme?