Religion i en tung tid

Byfuglien og Johnsens debattinnlegg i Aftenposten Onsdag 17. August var merkverdig lesning. Jeg skulle ønske forfatterne kunne komme med en konkretisering av hva de kaller «hatefulle ytringer», «usannheter» og «fordommer mot muslimer». Å presentere slik sjikane av meningsmotstandere uten å konkretisere hva man snakker om er direkte usmakelig, men har dessverre også vært standarden for Norsk innvandringsdebatt i lang tid. I motsetning til forfatterne av dette innlegget er imidlertid kritikken mot Islam typisk meget konkret.

Forfatterne besitter ikke et koherent virkelighetsbilde. På den ene siden nekter de for at det foregår en «åndelig kamp mellom den kristne og muslimske sivilisasjonen». I en virkelighet der vesten har vært i mer eller mindre kontinuerlig krig med den Islamske verden i 1400 år er dette en ganske pussig påstand. I de siste årene kan vi peke på f.eks. Serbia, Somalia, Tsjetsjenia, Afghanistan, Irak og Libanon. Den eneste måten man kan anse at forfatterne har et poeng er hvis man insisterer på at religion ikke har noe med noen av konfliktene å gjøre. Jeg vil påpeke at det forfatterne kaller «skrekkbilder av det flerkulturelle samfunn» nettopp er basert på observasjon av hvordan flerkulturelle samfunn, som de over, systematisk kollapser på grunn av interne konflikter. Kort sagt, for at noe skal kunne kalles et «samfunn» må det være vesentlig ensretting i befolkingen. Vil Byfuglien og Johnsen kanskje ta på seg å produsere noen eksempler på samfunn som har gjennomgått overgang til muslimsk flertall på fredelig vis, siden de tydeligvis har tilgang til en annen virkelighet enn oss andre?

Forfatterne hevder at det er individer som begår terrorisme, ikke religioner. Det er korrekt at alle handlinger begås av enkeltindivider, men betyr dette at forfatterne anser at kritikken mot Nazismen i etterkant av 2. verdenskrig er urimelig fordi bare et lite mindretall av Nazistene drepte Jøder? Ens virkelighesforståelse og grunnleggende moralske verdier er helt fundamentale for å etablere når vold er moralsk akseptabelt. Ideologier, religioner og kultur er premissleverandører for dette. Når det gjelder den terrorisme og imperialisme som er inspirert av Islam, er det moralske målet å knuse de vantro militært og erobre verden for Allah, slik at «Det Gode» seirer. Etter mønster fra nedslaktingen Muhammed og hans tidlige etterfølgere bedrev i Islams tidlige ekspansjonsfase. Om alle muslimer er villige til å drepe de vantro eller ikke er totalt irrelevant i forhold til spørsmålet om Islam som religion inneholder motivasjon til disse handlingene. At dette er tilfelle er et åpenbart faktum som enhver kan bekrefte selv ved å høre på uttalelsene til Jihadistene om egen motivasjon eller lese litt historie omkring muslimenes herjinger i middelalderen. Antagelig var ikke Muhammeds moralforståelse noe verre enn moralforståelsen til andre imperialister i samtiden, men forskjellen på ham og f.eks. Gjengis Khan og Alexander den Store er at disse ikke etterlot seg en overtroisk kult som har bragt deres barbari til vår tid gjennom en fundamentalistisk tidstunnel. Dersom vi hadde hatt slike fenomener ville disse måtte betraktes som like farlige som Islam.

Det komisk å se hvor forvirret ledelsen i den Norske Kirke er m.h.p. deres forhold til Islam. Forfatterne benekter som sagt konflikten mellom Kristendommen og Islam, samtidig skal de ha det til at «Kristendommen skal også gi tydelige svar. For det første lærer Kristendommen at Jesus er Sannheten og at veien til frelse går igjennom Han». De anser å ha oppnådd mye i interreligiøs dialog med Islamsk Råd Norge. Dette er rett og slett en selsom påstand, da Allah i Koranen i Sura 4(An-Nisa) direkte benekter at Jesus ble korsfestet overhodet. I Islam er Jesus utelukkende et vanlig menneske. En profet som hadde nøyaktig samme budskap som Muhammed, og Kristendommen ansees å være korrupt i den grad den avviker fra Koranen. Jesus har åpenbart heller ingen rolle som frelser og guds sønn, og kan heller ikke ha det, da denne påstanden er ren blasfemi som undergraver både monoteismen og menneskenes moralske ansvar overfor Allah fra et Islamsk synspunkt.

Det eneste den norske kirke kan oppnå i samtaler med Islamsk Råd Norge er å fastslå hvilke deler av Bibelen som ikke er i konflikt med Koranen. I motsetning til Bibelen, som alle vet at lider av oversettelsesproblemer og ren forfalskning av innhold, så er muslimene av den oppfatning at Koranen idag består slik den ble åpenbart gjennom Muhammed. Kristendommen har ingenting å tilføre et slikt utgangspunkt. Når muslimene i tillegg var så forutseende at de nedtegnet de korrekte tolkningene av Koranen tidlig i Islams historie sitter vi igjen med en situasjon der innholdet i Kristendommen kan diskuteres, men ikke innholdet i Islam.

Kort sagt, Kristendommen og Islam er gjensidig utelukkende på et så fundamentalt nivå at «interreligiøs dialog» i praksis er en enveis monolog. At folk høyt oppe i Norske Kirke tror Islamsk Råd Norge føler at de blir «beriket» av dialog med dem er ganske komisk. Det kunne være interessant om Islamsk Råd Norge kunne komme med et innspill i denne debatten der de gjør rede for noen konkrete punkter der de har gått vekk fra Koranens påstander som et resultat av opplysning fra Den Norske Kirke. Dersom man ikke kan vise til noe slikt må man konkludere med at prosjektet har null verdi da de to partene, når de jobber for hver sin «sannhet», i praksis beskylder hverandre for å både bedrive blasfemi, umoral og å propagere løgn med det resultat at folk brenner i helvete. Med slike dramatiske konsekvenser burde hver av partene føle seg moralsk forpliktet til å utslette den andre, og dette har de også gjort tradisjonelt sett. Når dagens Norske Kirke ikke gjør dette, og isteden argumenterer for at vi, i multireligionens navn, skal akseptere at barn som fødes i muslimske ghettoer i Norge utsettes for indoktrinering som ifølge Kristen mytologi har den konsekvens at de vil brenne i helvete for alltid, er det vanskelig å tolke dette annerledes enn at de ikke tror på det Bibelen faktisk kommuniserer.

Forhåpentligvis kan vi på et eller annet tidspunkt komme oss vekk fra virkelighetsfjernt vås om at man blir «beriket» av å høre andre mennesker fortelle oss om ting de tror uten grunn, og forholde oss til det faktum at Koranen og Kristendommen er to gjensidig utelukkende virkelighetsforståelser, og at de strengt tatt har lite med hverandre å gjøre idag. Kristendommen etter opplysningstiden er i stor grad for humanisme å regne. Islams moralforståelse er imidlertid uløselig knyttet til guddommelig kommandoteori og har ingenting med konsekvensetiske resonnementer omkring konsekvenser for menneskeheten å gjøre. Det er på grunn av denne forskjellen at vi finner religiøst motivert terrorisme i Islam og ikke i dagens Kristendom. Det er ikke bare på grunn av rapporteringsbias at vi ukentlig har selvmordsaksjoner fra Jihadister verden over, mens vi fremdeles venter på å høre om den første Jain-selvmordsbomberen. Vi må kunne forvente såpass intellektuell ærlighet i offentlig debatt at vi kan innrømme slike faktum. Islam er i krig med de vantro over hele verden. De aller fleste væpnede konfliktene vi har kjempes nettopp over religionsgrensene. Selv om vi ville være maksimalt naive og benekte at dette an ha noe med Islams imperialistiske natur å gjøre burde vi alle kunne være enige om en ting: Multireligiøse «fellesskap» er statistisk sett en ekstremt risikofylt affære, som på global basis ser ut til å garantere borgerkrig idet man får muslimsk flertall. Det trengs ingen konspirasjonsteorier for å ha dette synet, bare erkjennelsen av at muslimer faktisk tror på det de forteller oss at de tror på, og at de i en flertallsposisjon helt naturlig vil kreve sin moralforståelse kodifisert i samfunnets lover.

For oss andre er spørsmålet bare om vi synes dette er en god ide og kan leve med konsekvensene. For muslimsk flertall, det er det ingen diskusjon om at dagens politikk fører oss mot. Det bare et spørsmål om når det inntreffer. Se tilbake på innvandringsdebattene rundt 1990 og hvordan venstresiden i Norsk politikk snakket om hvor tøvete det var å snakke om muslimsk flertall i Norge. Idag, bare 20 år etter, kan vi observere at de enten tok feil eller løy til velgerne. Andelen av «multikultur» i barneskolen i Oslo er idag nesten nådd 50%. Når disse blir voksne vil dette være fordelingen i Oslos befolkning forøvrig, og når vi har nådd dette punktet vil etnisk norske skolebarn være i betydelig mindretall i landets hovedstad. Var det dette man ville ha? Er jeg den eneste som ikke kan forestille meg et politisk stabilt Norge i fremtiden? Hvordan vil f.eks. vår utenrikspolitikk måtte mutere for å unngå muslimske opptøyer? Vil vi måtte akseptere at «Det nye vi» må være politisk orientert mot Iran eller Saudi Arabia for ikke å fornærme de religiøse følelsene til norges muslimer? Er det en god ting om politikken vår vil bli dominert av argumenter basert på overtro istedenfor faktiske forhold?

Vi burde være så voksne i dagens Norge at vi kan diskutere innholdet i Islams ideologi. F.eks. Muhammeds teologiske aksept for voldtekt av vantro i Sahih Muslim 3371 eller Koranens beskrivelse av plyndring av vantro i Sura al-Anfal som «Gaver fra Allah» og innse at denne ideologien ikke er en basis for konstruktive relasjoner mellom muslimer og ikke-muslimer. Det er et kampdokument for Islamsk verdensherredømme. Ei heller er det en moralskbasis som gir unge muslimer et produktivt forhold til moderne sivilisasjon. De som tror det er et relevant argument at det også finnes barbari i Bibelen bør stikke fingeren i Jorden og forsøke å finne det stedet i Bibelen der det står at Bibelen er skrevet av den Kristne guden, slik Koranen hever Allah skrev den. Det er en grunn til at Kristendommen ble sekularisert gjennom opplysningstiden og at Islam fremdeles er fundamentalistisk. Koranen må nemlig være 100% korrekt for at Islam som helhet ikke skal være beviselig gal. Å si at man skal fravike Koranske kommandoer fordi de er umoralske er å si at Allah er umoralsk. Denne bindingen til 700 tallets Arabiske imperialisme er beklagelig, men det er dessverre en grunnleggende del av Islam, og dersom vesten ignorerer dette faktum har den bare seg selv å takke når kontinentet eksploderer i konflikt slik det systematisk har gjort alle andre steder der Islam kommer i flertall. Det innebærer også, at «moderate muslimer» dessverre har en selvmotsigende teologi og vil være lett mottagelige for radikalisering av Imamer som har en forståelse av Islam som er mulig å forsvare historisk.

Uansett hva ens syn på fordelingen av barbari i gamle Abrahamske religioner er burde det være uproblematisk for moderne mennesker å bli enige i at barbari generelt er et problem og at et tilfelle av barbari ikke unnskylder et annet. Problemene med barbariet burde isteden diskuteres åpent. Det burde henges ut som uakseptabelt, og staten burde ikke finansiere ytterligere propagering av religiøs hjernevasking. Hverken gjennom støtte til overtroiske organisasjoner eller ved å tillate at skoler etableres med det formål å indoktrinere barbari inn i små barn. Vi burde heller ikke kaste bort penger på å la voksne mennesker sitte å fortelle eventyrhistorier til hverandre og kalle det «interreligiøs dialog». Slikt tar rett og slett ikke reelle problemer på alvor.

Som nevnt over er Islam basert på moralen til en mann som ifølge muslimenes egne tekster mente voldtekt av vantro er forutbestemt av Allah. Bør vi, som Kåre Willoch anbefaler, «ikke snakke for mye om slike meningsforskjeller, da det bare skaper fiender» eller bør vi anerkjenne at slike ideologiske forskjeller i utgangspunktet medfører at folkegrupper er fiender, og at ideologiene rett og slett må forsvinne for at vi skal kunne leve sammen overhodet? Dersom Europa ikke forstår alvoret i at de har importert store mengder kultister som er av den oppfatning at mange av vestens grunnleggende verdier er for ren ondskap å regne, da de ikke anerkjenner Allah som kilden til all makt og moral, vil de måtte leve med konsekvensene av fremtidige borgerkriger for å avgjøre om Allahs vilje eller opplysningstidens sekulære frihetsideal skal være toneangivende på kontinentet i fremtiden.