Overtro og toleranse for farlig idioti

Nordmenns offisielle forhold til religion, slik det er nedfelt i landets lover, er idag en merkverdig suppe av motsetninger.

Vi har lover som gjør enhver videreformidler av eldgammel mytologi til statsansatt gjennom statsstøtten til religioner. Vi må vel anta at støtten er der fordi politikerne i Norge mener at det er noe bra med slik videreformidling, og ikke bare som et kulturpolitisk tiltak for å vedlikeholde bygningsmassen til Den Norske Kirke. Samtidig har vi en situasjon der alle religionene som mottar slik støtte er gjensidig utelukkende og ikke kan dokumentere at det er noe sannhetsinnhold i det de videreformidler. At religionene som mottar statstøtte er gjensidig utelukkende betyr at vi i Norge gir statsstøtte til videreformidling av påstander vi vet må være løgn. Dette er elendig og umoralsk bruk av skattepenger. Vi må ha som et generelt prinsipp at dersom statsstøtte skal gis, så må det eksistere et eller annet mål på om pengene som gis oppnår et eller annet formål. Dette eksisterer ikke når det gjelder støtte til religioner. Alt man kan vise til er at pengene har betalt for ansatte og bygninger. Det er ingenting som tyder på at aktiviteten i seg selv leverer noe brukbart til Norges befolkning, og logisk nødvendighet tilsier at det aller meste av innholdet i den er å spre løgn.

Dette er ille nok i seg selv, men det blir langt verre. Diskrimineringslovens §3(Virkeområde) ser seg nødt til å ha et bestemt unntak for religiøse organisasjoner «dersom handlingene eller aktivitetene er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål». Hvorfor er dette nødvendig for organisasjoner som gjerne ser på seg selv som flaggbærerne for høyverdig moral? Svaret er like enkelt som det er deprimerende. Det som kanskje kan ha blitt sett på som høyverdig moral nær år 0(Kristendommen) eller år 700(Islam) er idag for regelrett barbari å regne. To korte eksempler er at den Kristne guden i 3.Mosebok 21:9 uttaler at man plikter å brenne prestedøtre som har sex før ekteskapet, og at Muhammed i Sahih Muslim 3371, på spørsmål om gode muslimer bør trekke seg ut før de får utløsning når de voldtar vantro kvinner, uttaler at det ikke spiller noen rolle fordi Allah allerede har forutbestemt hvem som skal bil født. Dvs, voldtekt av vantro er godt pr. definisjon – ihvertfall i de tilfeller der de medfører graviditet. Den Koranske rettferdiggjøringen av dette er at kvinner som blir tatt til fange får ekteskapene sine automatisk annullert, blir slaver, og muslimske menn har rett til sex med sine kvinnelige slaver. Flere av Muhammeds egne «ekteskap» ble inngått via denne mekanismen – som i moderne språkdrakt antagelig heller bør beskrives som utsletting av brudens familie etterfulgt av bortføring og voldtekt.

Mitt bestemte inntrykk er at ledende samfunnsdebattanter ikke har tatt inn over seg hvor alvorlig det er at menneskers moral er definert av «Guds vilje». F.eks. var Kåre Willoch og Tomas Hylland Eriksen på et talkshow i sommer der de begge så ut til å være enige i Willochs uttalelse om at det var viktig å ikke snakke for mye om slike ting, fordi det bare produserer motsetninger. Er det virkelig lov å være så korttenkt i dette landet?

Dersom det faktisk er slik at Kristne og Muslimer blir fornærmet av at man viser dem innholdet i deres egne tekster, så kan dette ha flere årsaker. Sitatene over vil av mange Kristne bli besvart med «Men det er gamletestamentet det.» Dvs, Guden deres, som er den evige og uforanderlige standarden for objektiv moral, anser det ikke lenger som moralsk påkrevet å brenne unge jenter fordi de har vært sammen med kjærestene sine. Likevel er det nå engang slik at stiftelsesdokumentet for praktisk talt alle Kristne menigheter inneholder denne kommandoen, og det kreves faktisk bestemte typer teksttolkning for å komme til den konklusjonen at GT ikke lenger skal følges. Det er også langt fra universell enighet om at ikke Bibelen i sin helhet er Guds ord i Kristne miljøer.

La oss derfor tenke oss en analogi der en privat organisasjon søkte staten om støtte, og denne organisasjonen hadde nedfelt i vedtektene sine at medlemmene er pålagt å brenne døtrene sine i visse tilfeller. På spørsmål om dette punktet forklarer talsmenn for organisasjonen at de selvfølgelig ikke vil brenne døtrene sine. De hevder det er over 10 år siden de betraktet dette som en moralsk nødvendighet. Når de blir spurt om de ikke bare kan slette dette punktet fra vedtektene får vi høre at vedtektene har enorm historisk og følelsesmessig verdi for medlemmene. Det er også nødvendig å bevare dem i sin originale form fordi vedtektene representerer den sanne innsikten til stifteren. Er det noen som ikke ville sett på en slik argumentasjon som makabert skalkeskjul for oppfordring til drap? Er det virkelig «å produsere motsetninger» å kreve at organisasjoner som skal motta statsstøtte i dette landet har vedtekter som er i henhold til Norsk lov? Svaret er selvfølgelig nei, og det er viktig å ta opp situasjoner der slikt forekommer dersom vi ikke vil leve med en fremtid der store folkegrupper anser slikt barbari for å være helt ok.

Det er viktig å forstå at motsetninger og fiendskap som oppstår som resultat av at man tar religiøse tekster alvorlig primært kommer som følge av to ting. For det første kommer det av at den ene parten har et bestemt syn på moral, f.eks. «voldtekt er galt», og den andre parten tror det motsatte på grunn av religiøse dogmer, og dermed faktisk har det synet det protesteres mot. Isåfall har samfunnet en reell konflikt i seg, direkte forårsaket av religion. Alternativt er deres teologi en selvmotsigelse. For muslimer innebærer det noe i retning av: Islam er 100% sann, og vi må følge Muhammeds eksempel. Samtidig må store deler av historiene om Muhammed være løgn eller utdatert, spesielt de delene som protesteres mot av kritikere, men de har ingen koherent metodikk som kan benyttes for å avgjøre hva som er Allahs vilje, og hva som bare er barbari. De vil imidlertid være helt sikre på at Allah aldri ville tillate voldtekt og slaveri, selv om dette står i Koranen. I Sura al Anfal er utbyttet av plyndring av vantro forøvrig omtalt som «gaver fra Allah» av Allah selv. Dette inkluderer selvfølgelig de kvinnelige slavene. Det er meningsløst å tro at man noen gang vil overbevise muslimer om at dette er barbarisk, men Norge er faktisk et sekulært samfunn idag, og det er ikke åpenbart av vi skal akseptere Islam som en akseptabel alternativ moral i vårt samfunn. Den globale Jihadist bevegelsen er enda grunn til å forkaste den, for Osama bin Ladens teologi er ikke å betrakte som en Islamsk variant av Heaven's Gate. Jihadistenes teologi er på mange måter langt mer troverdig enn «moderat Islam», da Jihadistene ikke trenger å unnskylde barbariet i Islam. For dem er alt rettferdiggjort av at det er Allahs vilje, og de kan vise til historiene om Muhammed og tolkningstradisjonene for å vise at deres tolkning er korrekt. Veien er meget kort fra å bare tro at Allah eksisterer til å akseptere Jihadistenes Korantolkning.

Grunnen til at Willoch, og mange andre, mener at det er viktig å ikke snakke om barbariske konsekvenser av religion må på en eller annen måte være grunnet i en forutsetning om at alle mennesker egentlig er sekulære humanister, og at de derfor kan snakkes med og kompromisses med basert på betraktninger rundt konsekvenser for mennesker og samfunnet. Dette forutsetter imidlertid at folk egentlig ikke tar religionene sine seriøst, og det er et helt uansvarlig utgangspunkt gitt den originale begrunnelsen for å dysse ned religiøse motsetninger - at folk gladelig dreper hverandre på grunn av slike meningsforskjeller. Grunnene til at de gjør dette kan være flere, avhengig av hvilken vei volden går, men hovedproblemet er at de religiøse har blitt indoktrinert med en ide om at helt bestemte bøker er skrevet av universets skaper, og at denne skaperen vil brenne dem i helvete dersom de ikke implementerer hans vilje. Dvs, deres moralforståelse er diktert av en guddommelig kommandoteori, og dette har gjerne uakseptable konsekvenser for andre, og dette kan forårsake vold andre veien. Den Koranske ideen om Islamsk verdensherredømme er et eksempel på dette. Kristnes ideer om at alle mennesker må reddes gjennom tro på Jesus er et annet. Begge religionene har innebygget en ide om fryktelige konsekvenser ved mangel på tro, og strengt tatt er absolutt alle tenkelige uhyrligheter for å fremme overtroen rettferdiggjort gjennom at man da hindrer av folk brenner i helvete.

Jeg ville snu det på hodet og si at folk er fiender på grunn av slike meningsforskjeller, og samfunnsdebattens oppgave er å produsere ensretting av samfunnet gjennom demokratisk debatt i størst mulig grad. Det åpenbare startpunktet er å forby organiserte religiøse indoktrineringsprosesser, slik at samfunnets oppvoksende generasjoner kan diskutere uenigheter basert på fakta, og ikke bare spy edder og galle mot hverandre basert på motstridende tolkninger av «Guds vilje». Det burde vært uproblematisk å bli enige om at de «hellige» bøkene religionene opphøyer er skrevet av moralske analfabeter, sett fra vårt moderne ståsted. Enkle argumenter som at «ingen liker å bli brent eller voldtatt» burde være nok til å erklære at Bibelen og Koranen ikke representerer overveldende visdom om det gode, og at de ikke har noen plass i noen moderne debatt om moral eller politiske spørsmål. De få moralske trivialitetene de ikke tar feil om er som oftest rene logiske nødvendigheter dersom man har et mål om sosial interaksjon med andre. Når dette likevel er problematisk å innse for mange, er det utelukkende fordi folk har blitt indoktrinert på måter som gjør at de ikke er istand til å ta inn over seg det faktiske innholdet i bøkene.

Mitt forslag er såre enkelt. Innfør aldersgrense for overtroisk indoktrinering, f.eks 16 år. Krev så at religioner skal ha stiftelsesdokumenter som er innenfor norsk lov. Materialet en organisasjon med statsstøtte har tenkt å promotere i Norge må også være lovlig i sin helhet. Det er absurd å gå andre veien og gi religioner fritak fra loven via en antagelse om at organisasjoner som kaller seg religioner egentlig promoterer verdier som er kompatible med det moderne Norge, selv om tekstene sier noe annet. Dette vil selvfølgelig kreve omskrivning av Bibelen, Koranen osv slik at de både forholder seg til Norsk lov og faktisk reflekterer det «gode» disse religionene formodentlig anser at de promoterer. En slik øvelse ville nok også være lærerik for de troende selv, da de ville bli nødt til å forholde seg til hva deres trosfeller hevder er Sannheten og Det Gode. Jeg tviler på at enighet kan oppnås.

Jeg har selvfølgelig liten tro på at noe slik krav noen sinne vil bli en realitet, men det burde vært klart hva konsekvensen av det motsatte er. Innvandring og fruktbarheten til innvandrergrupper dikterer muslimsk flertall. Vi ser dette allerede klart i Oslo, der vi er godt på vei mot å få muslimsk flertall i barneskolen. Vi har også sett muslimske opptøyer i forbindelse med siste Gaza konflikt. Tror man virkelig at religion er uvesentlig i forhold til at ungdommer født i Norge ser det som naturlig å knuse landets paradegate på grunn av en krig på andre siden av Jorden? Tror man disse menneskene i fremtiden vil kunne leve med de internasjonale alliansene dagens Norge har, gitt en slik religiøst motivert tilknytning til grupperinger vi i stor grad er i aktiv krig med? Tror vi resten av befolkningen kan leve med at Norsk politikk tilpasses deres overtroiske virkelighetssyn? Denne problematikken kan ikke skyves under teppet. Det blir kort og godt borgerkrigsmateriale for Norge på slutten av dette århundre, og vi gjør klokt i å ta de opphetede debattene nå – på et tidspunkt der vi har en asymmetrisk maktfordeling som gjør krig lite attraktivt for landets innvandrere. Merk at vi her har identifisert noe som antagelig er en av grensene for hva Norges demokrati kan tåle. Vi kan ikke både være alliert med USA og bevare idealer som ytringsfrihet samtidig som vi har en politisk ledelse som orienterer seg mot autoritære teokratier i Midtøsten på overtroisk grunnlag. Vil man ha en slik utvikling er dette selvfølgelig mulig å arbeide for, men å tro at den type politisk kuvending kan skje uten at demokratiet kollapser er helt utopisk. Det holder ikke å rope «Mer demokrati», man må også være klar over at demokratier ikke har legitimitet dersom flertallet oppfører seg på måter som mindretallet ikke kan akseptere. I slike situasjoner har man rett og slett ikke noe samfunn, bare et flertall som forsøker å ta seg til rette. Politikernes primæroppgave i et demokrati er å passe på at landets politikk holder seg innenfor grensene av hva velgerne som helhet finner akseptabelt, slik at demokratiet har legitimitet. Dette i motsetning til å f.eks. erklære at «Velgerne vil ha X, fordi vår koalisjon fikk 51% av stemmene». Det er ikke alle spørsmål som kan avgjøres på den måten. Dette er en av grunnene til at man har andre regler for nødvendige flertall når man skal endre grunnloven.

Man skulle ønske seg at politikerne ville være seg sitt ansvar bevisst og satte en kurs for Norge som hadde litt mindre preg av nasjonalt selvmord. Det hadde vært en fin begynnelse å ta de religiøse motsetningene man er i ferd med å produsere på alvor. F.eks. ved å se hvordan det har gått med andre land som har opplevd overgang til muslimsk flertall. Stort sett kan slike stater oppsummeres som fargerike fellesskap bare i den grad det er blodsprut i massegravene produsert av borgerkrigene de gikk igjennom før landene ble splittet. Serbia og Somalia har begge gått igjennom dette nå nylig, og Libanon har vært igjennom lange borgerkriger og er idag en feilet stat som ikke engang klarer å hevde suverenitet innenfor eget territorium på grunn av et fastlåst politisk system grunnet i religiøse motsetninger. I Libanon er den politiske fastlåstheten introdusert med vilje, i et siste desperat forsøk på å hindre religion i å kunne påvirke politikk, men dessverre hindrer det ikke muslimsk befolkningsvekst, og det er klart at Libanon som nasjon er dødsdømt på grunn av dette. De eneste spørsmålene som gjenstår er datoen for nasjonens kollaps og om området ender opp med å bli splittet eller om muslimene jager ikke-muslimene ut av landet.

Så langt jeg kan se tilsier alle empiriske data at det multireligiøse Norge i beste fall er et hasardspill av en annen verden, der livene til den oppvoksende generasjonen er innsatsen. Midt oppi tragedien kan vi imidlertid more oss over småting, som hvor komisk det er at forkjemperne for det multireligiøse eksperimentet selv ser ut til å være drevet av en form for dogmatisk ideologisk overbevisning som ikke har noen støtte i virkeligheten. Dvs, det er en form for meta-religiøsitet der dogmene omhandler kompatibiliteten til gjensidig utelukkende overtroiske virkelighetsforståelser.