Demokratiets natur

Den siste tiden har det vært mye snakk om av Norge trenger «mer demokrati», men det synes ganske klart at mange Nordmenn har en svært naiv forståelse av hva demokrati er. Demokrati er ikke "flertallsstyre". Demokrati er ikke en ting eller en verdi du kan produsere «mer» av. Det er en beskrivelse av en tilstand. Tilstanden består av en mengde individer som alle har individuelle behov og interesser som de forsøker å tilfredsstille med minst mulig risiko og arbeid. En av de viktigste hindringene for slik tilfredsstillelse er andre individer som forsøker å tilfredsstille sine, delvis motstridende, behov. Interaksjon mellom individer er dermed nødvendig for å oppnå målet. Dersom det er mulig å oppnå gjensidig tilfredsstillelse gjennom å benytte dialog til å kompromisse vil dette redusere risiko i forhold til å måtte sloss på liv og død. Det er dette som er «verdien i demokratiet». Simpelthen at det er bra å slippe å krige når vi ikke opplever det som  nødvendig. Alle kan være enige om at dette er en god ting, da det er en tautologi, men merk at denne tilstanden forutsetter noe viktig om de involverte individene og deres mål. Nemlig at det eksisterer mulige kompromisser som tilfredsstiller alle individenes interesser i så stor grad at det oppleves som akseptabelt å avstå fra vold. Det er ikke åpenbart at dette må være tilfelle, og om det er mulig vil avhenge av behovene til individene man snakker om.

Når folk ber om «mer demokrati» sier de derfor bare «Kan'ke folk bare være mer enige da?». Og dette er selvfølgelig en umulighet. Å bli mer enige innebærer at man snakker om et annet sett av individer, med andre behov, mål og syn på virkeligheten. Det vi imidlertid kan gjøre er å snakke mer sammen slik at det som faktisk kan kompromisses om, blir kompromisset om. Vi har ingen garanti for at dette er mulig, og dersom det ikke er mulig, da er ikke demokratiet legitimt i øynene på deltagerne, som da har kommet til konklusjonen at vold er å foretrekke fremfor kompromisser de har bestemt seg for at er uakseptable. Det kan altså være helt legitimt å forkaste et gitt demokrati. Et gitt demokrati er ikke et nødvendig moralsk mål. Det er bare en behagelig løsning, som pr. definisjon oppleves som akseptabel for alle involverte dersom den kan oppnås.

Det er viktig å forstå at det er nødvendig med en stor grad av ensretting av samfunnet for at slike kompromisser skal kunne være mulige. For eksempel, dersom vi er uenige om slaveriinstitusjonene som beskrives i Bibelen og Koranen er gudegitte standarder for moral, og om vi vil brenne i helvete dersom vi ikke følger disse guddommelige kommandoene, da er antagelig borgerkrig rasjonelt for å avgjøre dette spørsmålet med vold, da konsekvensene ved kompromisser er så store. Dette var spørsmålet var også en del av begrunnelsen for den amerikanske borgerkrigen.

Det er ikke nødvendig å gå til religiøse motsetninger for å finne eksempler på ting som folk reelt sett burde være villige til å gå til krig for. Historien er full av eksempler på opprør med bakgrunn i skattlegging, miljø osv, vi har også mange handlinger fra flertallsdiktatur der etniske minoriteter virkelig burde ha benyttet vold for å stoppe overgrep mot dem selv.

Samfunnet bør heller ikke være så redd for vold. Demokratier eksisterer fordi de tilfredsstiller folkets behov i nuet. Ikke fordi det å ha avstemninger gir flertallets beslutninger noen form for moralsk legitimitet i forhold til å overkjøre mindretallet. Idet systemet ikke lenger har denne funksjonen er vold mekanismen mennesker benytter for å hevde våre interesser og etablere nye styrer som har større legitimitet.

I USAs grunnlov garanteres befolkningen rett til å bære våpen. Begrunnelsen er delvis at de må være istand til å opponere mot staten, dersom denne viser seg å ikke lenger representere dem. De revolusjonære stifterne av USA forsto dette veldig godt, da de selv var nødt til å gjøre dette. Dette er en god ting. Det er derfor urovekkende at politiet i kjølvannet av 22/7 ber om enda sterkere våpenregulering i Norge. Logikken bak dette er intet mindre enn at flertallet anser at de har rett til å passivisere, og dermed kontrollere, mindretallet. Dette er en avskyelig storebror holdning som ikke hører hjemme i noe demokrati. Det innebærer å gi flertallsdiktaturet status som et gode som har moralsk rett til å utslette all opposisjon. Det er forståelig at man ser det som viktig å redde liv, men noen verdier er viktigere enn liv. Retten til å kjempe for egne interesser er en av disse. Den kan strengt tatt ikke tas fra mennesker heller, men når retten til å bære våpen tas fra befolkningen blir befolkningen fanget av systemet, og fokus skifter fra at systemet er til for folket til at systemet forsøker å forsvare seg selv mot folket. Dette er ingen demokratisk mekanisme, og selv dagens Norske lovgivning er ganske usmakelig på dette punktet. Gjør det ikke verre. Det er langt bedre å etablere aksept for at en bevæpnet befolkning er et gode og et tegn på et levedyktig og sterkt samfunn som er istand til å forsvare landets eksistens. 

Idet man har borgerkrig så er det ingen av sidene som «representerer demokratiet» eller har noen moralsk rett til noe som helst grunnet i politiske systemer. Idet man benytter vold for å slå ned på folk som ikke anerkjenner regimet bedrives i beste fall flertallsdiktatur, og slike styrer trenger strengt tatt ikke å avholde valg eller andre ting som er sentrale i den demokratiske prosessen. Flertallet må altså respektere mindretallets interesser i så stor grad at mindretallet kan leve med å tape valg for at man skal kunne snakke om at man har et demokrati. Vold og demokrati er ikke motpoler av typen «det gode og det onde». Snarere er vold den endelige demonstrasjonen av grensene for hvilke demokratiske beslutninger individer er villige til å akseptere. I beste fall vil man bare nå en slik situasjon etter en grundig demokratisk debatt der alle involverte parter forstår hvorfor samtalene bryter sammen, og hva man er grunnleggende uenige om.

Selv om man ofte snakker om at man ikke må forhandle med terrorister, eller at lovlig valgte regjeringer ikke kan presses med vold, så er det faktisk slik at demokratier må forholde seg til virkeligheten. Virkeligheten kan være at en politisk ledelse valgt inn via demokratiske prinsipper likevel ikke er legitime representanter for folket som helhet. Når deler av samfunnet setter hardt mot hardt må resten av samfunnet forholde seg til at man enten må justere sin forhandlingsposisjon fordi man innser at politiske kjepphester ikke er verdt krig likevel, akseptere at utbryterne får lov til å danne en egen administrativ enhet, eller å benytte flertallsdiktatur til å utslette opposisjonen. Det er ikke åpenbart hva som er den beste måten å løse en slik konflikt på uten å vurdere situasjonen i større detalj. F.eks ved å vurdere mulighetene for en endelig fred vs mulighetene for å bli presset ytterligere.

Vold er til syvende og sist basisen for utøvelsen av all samfunnsmakt. Når man sier at makten springer ut fra folket er det nettopp dette man snakker om. Dette er sant både når det gjelder en gruppe menneskers evne til å forsvare seg mot andre og individets makt innenfor et demokrati. Hvis jeg spør regjeringen «Hvilken rett har dere til å bestemme over meg?» vil deres svar, dersom de forsøker å rettferdiggjøre at de har slik makt, til syvende og sist munne ut i en trussel om vold mot meg. En slik trussel har ingen moralsk legitimitet og er et eksempel på "den sterkestes rett". Demokratiets oppgave er derfor å lage så gode og brede kompromisser at jeg, istedenfor å stille dette spørsmålet, kan foretelle regjeringen «Jeg vet hvorfor jeg foretrekker å underkaste meg et fellesskap fremfor å sloss for mine interresser. Det er fordi kompromisset er verdt det.» Denne biten av demokratiet er noe folkevalgte representanter må ta seriøst, da dette er den eneste moralske legitimiteten demokratiet har, og også det eneste som skiller dem fra regelrette diktaturer som kjører over meningsmotstandere uten å ta hensyn til deres behov.

Dessverre ser jeg lite av dette i norsk politikk. Blokkdannelser med helt marginale flertall ser isteden ut til å være av den oppfatning av at 51% av stemmene betyr at de har moralsk rett til å implementere alle tenkelige aspekter ved sin politikk. I den grad de har slik rett er det fordi jeg velger å gi den til dem fordi de har gjort seg fortjent til det ved å respektere de tingene som er så viktig for meg at jeg ville brukt vold til å forsvare dem. Selv om jeg ikke akkurat ville betrakte meg selv som revolusjonær må jeg si at jeg synes det norske demokratiet fungerer ekstremt dårlig på mange områder, og politikerne kunne gjort en langt bedre jobb med å gjøre det de er valgt for – å representere hele folket.

Det er vanskelig å se for seg at dette noensinne kan bli bedre så lenge demokratiet fungerer som det gjør idag. Sveits har et meget godt system der folkeavstemninger er bindende for administrasjonen. Dette gjør at det er lett for folket å blokkere enkeltvedtak som de ikke er interessert i at blir implementert. Dette er en genial ordning, da makten til å bestemme innholdet i den praktiske politikken ligger hos folket og ikke hos partier. Her i Norge tvinges folket isteden til å stemme på det minste ondet, og må kanskje akseptere å gi partier legitimitet til å implementere aspekter ved sitt partiprogram som det ikke er støtte for i folket.

En av effektene av bindende folkeavstemninger er at politikerne blir langt mer anonyme, som et resultat av at de har langt mindre å si - noe som er et meget godt mål på hvor velfungerende et demokrati faktisk er. Politikerne i et demokrati skal være folkets tjenere, ikke en maktelite.

Ytringsfrihet 1001

I kronikken «Uakseptable ytringer» i Aftenposten 22/7 går en rekke ansatte ved Universitetet i Oslo til angrep på ytringsfriheten, med hovedbegrunnelsen at «Krigsretorikk er farlig». At velutdannede mennesker i dagens Norge kan ha et så overfladisk forhold til selve grunnlaget for demokratiet – retten til å si sin mening og kommunisere sine grenser til samfunnet forøvrig – er rett og slett skremmende.

Forfatterne velger fullstendig å overse det faktum at det kan eksistere grunnleggende uenigheter i samfunnet. Om noe er farlig og krigsfremmende så er det nettopp dette. Grunnleggende meningsforskjeller forsvinner ikke ved at man forbyr folk å snakke om dem, de må faktisk løses. Forfatterne kan ha rett i at Breivik ville gjort det han gjorde selv om meningene hans kom på trykk, men bare dersom samfunnet ikke kom ham i møte mhp innholdet i innvandringspolitikken, og dermed bedrev uakseptabelt flertallsdiktatur fra hans synsvinkel. Her har forfatterne identifisert demokratiets grenser. Et demokrati har bare legitimitet så lenge det er istand til å tilfredsstille befolkningens krav til styring. Vi har alle ufravikelige krav som må være tilfredsstilt av demokratiet dersom vi ikke skal anse revolusjon som en moralsk nødvendighet. For Breivik var ikke lenger demokratiet legitimt og han benyttet seg da av alternativet borgerkrig. Man kan godt kalle mannen et udyr og en terrorist, men det kommer ganske klart frem både fra det han har skrevet og sagt at han anså aksjonen som en moralsk nødvendighet for sin egen del. Når en «demokratisk» debatt ikke tar inn over seg at det finnes verdier folk er villige til å gå til krig for å forsvare, vil den aldri kunne være en basis for et samfunn. Dvs, en gruppe mennesker som faktisk har blitt enige om hvordan de skal leve sammen.

Forfatterne har en merkverdig underliggende forutsetning om at det er et åpenbart faktum at grupperinger med gjensidig utelukkende virkelighetsforståelser kan leve sammen i samme demokrati. Både det verdensomspennende Jihadist prosjektet og Breivik demonstrerer at dette er galt. Den klassiske løsningen på dette problemet har vært å krige seg frem til grenser som inneholder relativt homogene befolkningsgrupper. Det er ingen som går til krig utelukkende på grunn av «retorikk» - den hypotesen er for banal. Man går til krig når militære løsninger oppfattes som bedre enn å leve med konsekvensene av uenighet. Det er også verdt å peke på likhetene mellom Chamberlains politikk i forkant av 2. verdenskrig og det forfatterne agiterer for – nemlig å forsøke å legge lokk på konflikter ved å gi etter for eksternt press fra en part som ikke har et ideologisk grunnlag som tillater dem å kompromisse for noe annet formål enn å konsolidere seiere.

Da forfatterne av kronikken erklærer at «Det nye dem» vil erklære at kampen mot «Islamofobi» er en sentral del av arven etter 22/7 synes jeg resten av Norge har rett til å be dem forklare hvorfor følgende del av Islams teologiske materiale er et godt grunnlag for interaksjon mellom norske jenter og muslimske menn. 

Verily in the messenger of Allah ye have a good example for him who looketh unto Allah and the last Day, and remembereth Allah much.

(Qur'an 33:21)

«Abu Sirma said to Abu Sa'id al Khadri (Allah be pleased with him): 0 Abu Sa'id, did you hear Allah's Messenger(may peace be upon him) mentioning al-'azl? He said: Yes, and added: We went out with Allah's Messenger (may peace be upon him) on the expedition to the Bi'l-Mustaliq and took captive some excellent Arab women; and we desired them, for we were suffering from the absence of our wives, (but at the same time) we also desired ransom for them. So we decided to have sexual intercourse with them but by observing 'azl (Withdrawing the male sexual organ before emission of semen to avoid-conception). But we said: We are doing an act whereas Allah's Messenger is amongst us; why not ask him? So we asked Allah's Messenger (may peace be upon him), and he said: It does not matter if you do not do it, for every soul that is to be born up to the Day of Resurrection will be born.»

(Sahih Muslim 3371)

Her etableres først at Allah kommanderer muslimene til å følge Muhammeds eksempel i Koranen. Dernest forklarer Muhammed sine soldater at deres planlagte gruppevoldtekt er forutbestemt av Allah. Grunnen til at Muhammed ikke betrakter voldtekt som et etisk problem her, er at Koranen forteller oss at fanger er for slaver å regne, og muslimske menn har rett til sex med sine kvinnelige slaver.

Idet Norges muslimer, og forfatterne av «Uakseptable meninger» har tatt et solid oppgjør med barbariet i Islam, som på ingen måte utspennes av sitatet over, kan de komme og snakke om «Islamofobi» og oie seg over at mennesker som stiller seg bak det ideologiske fenomener som promoterer slik umoral, dvs muslimer, blir omtalt negativt. På samme måte som nazister blir omtalt negativt fordi de stiller seg bak andre typer umoral. Inntil dette skjer må forfatterne imidlertid avfeies som totalt usaklige og uten evne til å forholde seg til innholdet i viktige problemstillinger. Jeg velger å anta at forfatterne vil måtte krype til korset og erklære at «Voldtekt er uakseptabelt» faktisk er en «antatt grunnleggende 'norsk verdi'», og at Islam faktisk er en trussel mot denne – i den grad man faktisk tar Islam seriøst.

Det burde være uproblematisk for moderne mennesker å kunne stå sammen om å erklære at barbariet over ikke er en akseptabel standard for moral i dagens Norge. Likevel er faktisk slikt standarden for moral i Islam, og vi har professorer som går ut og erklærer at folk som er motstandere av voldtekt er samfunnsfiender. Vi «Islamofober» ber ikke om mye. Vi ber bare om at det tas et oppgjør med Koranen og Muhammeds gjerninger og at det føres en politikk som er slik at befolkningen i Norge anno 2100 ikke blir nødt til å kjempe en borgerkrig omkring spørsmålet om Koranen skal være basis for moral i Norge eller ikke. Vi ser ikke at det har noen verdi å spille russisk rulett med livene til barn som vokser opp i Norge idag, basert på et håp om at Islam vil få sin opplysningstid før borgerkrig tvinger seg frem i Europa etter mønster fra Serbia, Somalia, Libanon og Tsjetsjenia.

Det er pussig at dette oppfattes som uakseptabelt, da vi allerede i dagens Norge har sett at dette problemet er reelt. Ledende muslimer anser barbariet i Islam som en moralsk plikt. Ironisk nok finner vi et godt eksempel i Ap. Det er ikke mange år siden Asghar Ali ble kastet ut av partiet fordi han tok religionen sin seriøst og uttalte at det var et teologisk spørsmål om homofile bør drepes eller ikke. Det hele veltet over på Islamsk Råd Norge og disse klarte å dysse ned debatten ved å hevde at de hadde videresendt dette teologiske spørsmålet til en organisasjon for Europeiske muslimer. Dette er det reelle innholdet i det multireligiøse samfunnet. Ap skal ha all mulig respekt for at de kastet ut Ali, men de bør også innse at dersom utkastelse er måten man forholder seg til Islam på lokalplan, da har vi et fremtidig nasjonalt problem. Man gjør klokt i å ikke betrakte dette som enkelttilfeller. Opptøyene i Oslos gater i sammenheng med siste Gaza krig viser at vi har overtroiske grupperinger som er villige til å bruke vold.

Det burde være klart at den offentlige debatten har et selvmotsigende syn på Islam. På den ene siden er alle enige om at vi ikke kan akseptere helt sentrale deler av overtroen, på den andre siden må «Islamofobene» bekjempes og Islam støttes av staten. Det er på tide at samfunnet tar inn over seg at folk kaller seg muslimer nettopp fordi de tror at Muhammed er Allahs profet, at Koranen er skrevet av Allah og at Allah kommanderer menneskeheten til å gjøre en rekke ting. De er ikke sekulære humanister som man kan diskutere konsekvensetikk med. Bare se på Islamsk Råd Norge. Selv massemord av Norges homofile er et spørsmål der Allahs vilje, slik den tolkes av autoriteter som al-Qaradawi o.l., er det avgjørende, ikke konsekvenser for mennesker.

Dersom forfatterne av «Akseptable ytringer» virkelig mener seriøst at de vil forby kritikk av Islam på grunn av at den er «krigshissende» eller «hatpropaganda». Er de da også klare til å forby forkynnelse av Islam? Er de villige til å lese Koranen i samme lys som produserte kommentarene om at det å kalle folk «kakerlakker» er dehumaniserende? Her er noen tilfeldige eksempler på Koranens dehumanisering av de vantro.

"To Allah, there are no animals viler than those who do not believe and remain unbelievers"

Koranen 8:55

«Those who reject (Truth) among the People of the Book and among the Polytheists, will abide in hell-fire, they are the worst of creatures.»

Koranen 98:6

Er forfatterne da enige om at Islam må forbys? Eller argumenterer de for at overtroisk motivert dehumanisering er moralsk akseptabelt og at det å være imot propagering av slikt hat er et samfunnsproblem? Det komiske er at Koranen, en 1400 år gammel bok, inneholder ting som dette, men forfatterne velger likevel å peke ut kritikerne av dette uvesenet som mål for kritikk, enda disse har som eneste mål å forsvare seg mot muslimenes tusenårige dehumanisering og undertrykkelse av de vantro.

Avslutningsvis, dersom forfatternes hypotese om at dehumanisering fører til krig er korrekt – da er det faktisk landsforræderi å arbeide for det multireligiøse samfunnet, da dette åpenbart innebærer at muslimene ikke kan annet enn å angripe oss vantro på grunn av innholdet i Koranen. Om noe, burde forfatternes argumenter gjelde langt sterkere for Islam, for her snakker vi om organisert indoktrinering fra barnsben av, og en sammenknytning av hat mot de vantro og viljen til universets skaper.

Så hvorfor jobber da forfatterne nettopp for det multireligiøse samfunnet? Skal vi tro at de ikke har lest Koranen, men likevel agiterer imot «Islamofober»? Er de av den oppfatning at Koranen ikke skal tas seriøst, men at folk som kritiserer den må forfølges og underkues? Eller må slik dehumanisering rett og slett bare aksepteres når den har form av et religiøst dogme?

Religion i en tung tid

Byfuglien og Johnsens debattinnlegg i Aftenposten Onsdag 17. August var merkverdig lesning. Jeg skulle ønske forfatterne kunne komme med en konkretisering av hva de kaller «hatefulle ytringer», «usannheter» og «fordommer mot muslimer». Å presentere slik sjikane av meningsmotstandere uten å konkretisere hva man snakker om er direkte usmakelig, men har dessverre også vært standarden for Norsk innvandringsdebatt i lang tid. I motsetning til forfatterne av dette innlegget er imidlertid kritikken mot Islam typisk meget konkret.

Forfatterne besitter ikke et koherent virkelighetsbilde. På den ene siden nekter de for at det foregår en «åndelig kamp mellom den kristne og muslimske sivilisasjonen». I en virkelighet der vesten har vært i mer eller mindre kontinuerlig krig med den Islamske verden i 1400 år er dette en ganske pussig påstand. I de siste årene kan vi peke på f.eks. Serbia, Somalia, Tsjetsjenia, Afghanistan, Irak og Libanon. Den eneste måten man kan anse at forfatterne har et poeng er hvis man insisterer på at religion ikke har noe med noen av konfliktene å gjøre. Jeg vil påpeke at det forfatterne kaller «skrekkbilder av det flerkulturelle samfunn» nettopp er basert på observasjon av hvordan flerkulturelle samfunn, som de over, systematisk kollapser på grunn av interne konflikter. Kort sagt, for at noe skal kunne kalles et «samfunn» må det være vesentlig ensretting i befolkingen. Vil Byfuglien og Johnsen kanskje ta på seg å produsere noen eksempler på samfunn som har gjennomgått overgang til muslimsk flertall på fredelig vis, siden de tydeligvis har tilgang til en annen virkelighet enn oss andre?

Forfatterne hevder at det er individer som begår terrorisme, ikke religioner. Det er korrekt at alle handlinger begås av enkeltindivider, men betyr dette at forfatterne anser at kritikken mot Nazismen i etterkant av 2. verdenskrig er urimelig fordi bare et lite mindretall av Nazistene drepte Jøder? Ens virkelighesforståelse og grunnleggende moralske verdier er helt fundamentale for å etablere når vold er moralsk akseptabelt. Ideologier, religioner og kultur er premissleverandører for dette. Når det gjelder den terrorisme og imperialisme som er inspirert av Islam, er det moralske målet å knuse de vantro militært og erobre verden for Allah, slik at «Det Gode» seirer. Etter mønster fra nedslaktingen Muhammed og hans tidlige etterfølgere bedrev i Islams tidlige ekspansjonsfase. Om alle muslimer er villige til å drepe de vantro eller ikke er totalt irrelevant i forhold til spørsmålet om Islam som religion inneholder motivasjon til disse handlingene. At dette er tilfelle er et åpenbart faktum som enhver kan bekrefte selv ved å høre på uttalelsene til Jihadistene om egen motivasjon eller lese litt historie omkring muslimenes herjinger i middelalderen. Antagelig var ikke Muhammeds moralforståelse noe verre enn moralforståelsen til andre imperialister i samtiden, men forskjellen på ham og f.eks. Gjengis Khan og Alexander den Store er at disse ikke etterlot seg en overtroisk kult som har bragt deres barbari til vår tid gjennom en fundamentalistisk tidstunnel. Dersom vi hadde hatt slike fenomener ville disse måtte betraktes som like farlige som Islam.

Det komisk å se hvor forvirret ledelsen i den Norske Kirke er m.h.p. deres forhold til Islam. Forfatterne benekter som sagt konflikten mellom Kristendommen og Islam, samtidig skal de ha det til at «Kristendommen skal også gi tydelige svar. For det første lærer Kristendommen at Jesus er Sannheten og at veien til frelse går igjennom Han». De anser å ha oppnådd mye i interreligiøs dialog med Islamsk Råd Norge. Dette er rett og slett en selsom påstand, da Allah i Koranen i Sura 4(An-Nisa) direkte benekter at Jesus ble korsfestet overhodet. I Islam er Jesus utelukkende et vanlig menneske. En profet som hadde nøyaktig samme budskap som Muhammed, og Kristendommen ansees å være korrupt i den grad den avviker fra Koranen. Jesus har åpenbart heller ingen rolle som frelser og guds sønn, og kan heller ikke ha det, da denne påstanden er ren blasfemi som undergraver både monoteismen og menneskenes moralske ansvar overfor Allah fra et Islamsk synspunkt.

Det eneste den norske kirke kan oppnå i samtaler med Islamsk Råd Norge er å fastslå hvilke deler av Bibelen som ikke er i konflikt med Koranen. I motsetning til Bibelen, som alle vet at lider av oversettelsesproblemer og ren forfalskning av innhold, så er muslimene av den oppfatning at Koranen idag består slik den ble åpenbart gjennom Muhammed. Kristendommen har ingenting å tilføre et slikt utgangspunkt. Når muslimene i tillegg var så forutseende at de nedtegnet de korrekte tolkningene av Koranen tidlig i Islams historie sitter vi igjen med en situasjon der innholdet i Kristendommen kan diskuteres, men ikke innholdet i Islam.

Kort sagt, Kristendommen og Islam er gjensidig utelukkende på et så fundamentalt nivå at «interreligiøs dialog» i praksis er en enveis monolog. At folk høyt oppe i Norske Kirke tror Islamsk Råd Norge føler at de blir «beriket» av dialog med dem er ganske komisk. Det kunne være interessant om Islamsk Råd Norge kunne komme med et innspill i denne debatten der de gjør rede for noen konkrete punkter der de har gått vekk fra Koranens påstander som et resultat av opplysning fra Den Norske Kirke. Dersom man ikke kan vise til noe slikt må man konkludere med at prosjektet har null verdi da de to partene, når de jobber for hver sin «sannhet», i praksis beskylder hverandre for å både bedrive blasfemi, umoral og å propagere løgn med det resultat at folk brenner i helvete. Med slike dramatiske konsekvenser burde hver av partene føle seg moralsk forpliktet til å utslette den andre, og dette har de også gjort tradisjonelt sett. Når dagens Norske Kirke ikke gjør dette, og isteden argumenterer for at vi, i multireligionens navn, skal akseptere at barn som fødes i muslimske ghettoer i Norge utsettes for indoktrinering som ifølge Kristen mytologi har den konsekvens at de vil brenne i helvete for alltid, er det vanskelig å tolke dette annerledes enn at de ikke tror på det Bibelen faktisk kommuniserer.

Forhåpentligvis kan vi på et eller annet tidspunkt komme oss vekk fra virkelighetsfjernt vås om at man blir «beriket» av å høre andre mennesker fortelle oss om ting de tror uten grunn, og forholde oss til det faktum at Koranen og Kristendommen er to gjensidig utelukkende virkelighetsforståelser, og at de strengt tatt har lite med hverandre å gjøre idag. Kristendommen etter opplysningstiden er i stor grad for humanisme å regne. Islams moralforståelse er imidlertid uløselig knyttet til guddommelig kommandoteori og har ingenting med konsekvensetiske resonnementer omkring konsekvenser for menneskeheten å gjøre. Det er på grunn av denne forskjellen at vi finner religiøst motivert terrorisme i Islam og ikke i dagens Kristendom. Det er ikke bare på grunn av rapporteringsbias at vi ukentlig har selvmordsaksjoner fra Jihadister verden over, mens vi fremdeles venter på å høre om den første Jain-selvmordsbomberen. Vi må kunne forvente såpass intellektuell ærlighet i offentlig debatt at vi kan innrømme slike faktum. Islam er i krig med de vantro over hele verden. De aller fleste væpnede konfliktene vi har kjempes nettopp over religionsgrensene. Selv om vi ville være maksimalt naive og benekte at dette an ha noe med Islams imperialistiske natur å gjøre burde vi alle kunne være enige om en ting: Multireligiøse «fellesskap» er statistisk sett en ekstremt risikofylt affære, som på global basis ser ut til å garantere borgerkrig idet man får muslimsk flertall. Det trengs ingen konspirasjonsteorier for å ha dette synet, bare erkjennelsen av at muslimer faktisk tror på det de forteller oss at de tror på, og at de i en flertallsposisjon helt naturlig vil kreve sin moralforståelse kodifisert i samfunnets lover.

For oss andre er spørsmålet bare om vi synes dette er en god ide og kan leve med konsekvensene. For muslimsk flertall, det er det ingen diskusjon om at dagens politikk fører oss mot. Det bare et spørsmål om når det inntreffer. Se tilbake på innvandringsdebattene rundt 1990 og hvordan venstresiden i Norsk politikk snakket om hvor tøvete det var å snakke om muslimsk flertall i Norge. Idag, bare 20 år etter, kan vi observere at de enten tok feil eller løy til velgerne. Andelen av «multikultur» i barneskolen i Oslo er idag nesten nådd 50%. Når disse blir voksne vil dette være fordelingen i Oslos befolkning forøvrig, og når vi har nådd dette punktet vil etnisk norske skolebarn være i betydelig mindretall i landets hovedstad. Var det dette man ville ha? Er jeg den eneste som ikke kan forestille meg et politisk stabilt Norge i fremtiden? Hvordan vil f.eks. vår utenrikspolitikk måtte mutere for å unngå muslimske opptøyer? Vil vi måtte akseptere at «Det nye vi» må være politisk orientert mot Iran eller Saudi Arabia for ikke å fornærme de religiøse følelsene til norges muslimer? Er det en god ting om politikken vår vil bli dominert av argumenter basert på overtro istedenfor faktiske forhold?

Vi burde være så voksne i dagens Norge at vi kan diskutere innholdet i Islams ideologi. F.eks. Muhammeds teologiske aksept for voldtekt av vantro i Sahih Muslim 3371 eller Koranens beskrivelse av plyndring av vantro i Sura al-Anfal som «Gaver fra Allah» og innse at denne ideologien ikke er en basis for konstruktive relasjoner mellom muslimer og ikke-muslimer. Det er et kampdokument for Islamsk verdensherredømme. Ei heller er det en moralskbasis som gir unge muslimer et produktivt forhold til moderne sivilisasjon. De som tror det er et relevant argument at det også finnes barbari i Bibelen bør stikke fingeren i Jorden og forsøke å finne det stedet i Bibelen der det står at Bibelen er skrevet av den Kristne guden, slik Koranen hever Allah skrev den. Det er en grunn til at Kristendommen ble sekularisert gjennom opplysningstiden og at Islam fremdeles er fundamentalistisk. Koranen må nemlig være 100% korrekt for at Islam som helhet ikke skal være beviselig gal. Å si at man skal fravike Koranske kommandoer fordi de er umoralske er å si at Allah er umoralsk. Denne bindingen til 700 tallets Arabiske imperialisme er beklagelig, men det er dessverre en grunnleggende del av Islam, og dersom vesten ignorerer dette faktum har den bare seg selv å takke når kontinentet eksploderer i konflikt slik det systematisk har gjort alle andre steder der Islam kommer i flertall. Det innebærer også, at «moderate muslimer» dessverre har en selvmotsigende teologi og vil være lett mottagelige for radikalisering av Imamer som har en forståelse av Islam som er mulig å forsvare historisk.

Uansett hva ens syn på fordelingen av barbari i gamle Abrahamske religioner er burde det være uproblematisk for moderne mennesker å bli enige i at barbari generelt er et problem og at et tilfelle av barbari ikke unnskylder et annet. Problemene med barbariet burde isteden diskuteres åpent. Det burde henges ut som uakseptabelt, og staten burde ikke finansiere ytterligere propagering av religiøs hjernevasking. Hverken gjennom støtte til overtroiske organisasjoner eller ved å tillate at skoler etableres med det formål å indoktrinere barbari inn i små barn. Vi burde heller ikke kaste bort penger på å la voksne mennesker sitte å fortelle eventyrhistorier til hverandre og kalle det «interreligiøs dialog». Slikt tar rett og slett ikke reelle problemer på alvor.

Som nevnt over er Islam basert på moralen til en mann som ifølge muslimenes egne tekster mente voldtekt av vantro er forutbestemt av Allah. Bør vi, som Kåre Willoch anbefaler, «ikke snakke for mye om slike meningsforskjeller, da det bare skaper fiender» eller bør vi anerkjenne at slike ideologiske forskjeller i utgangspunktet medfører at folkegrupper er fiender, og at ideologiene rett og slett må forsvinne for at vi skal kunne leve sammen overhodet? Dersom Europa ikke forstår alvoret i at de har importert store mengder kultister som er av den oppfatning at mange av vestens grunnleggende verdier er for ren ondskap å regne, da de ikke anerkjenner Allah som kilden til all makt og moral, vil de måtte leve med konsekvensene av fremtidige borgerkriger for å avgjøre om Allahs vilje eller opplysningstidens sekulære frihetsideal skal være toneangivende på kontinentet i fremtiden.

Audun Lysbakkens usmakelige sjikane av Hagen.

Lysbakken uttaler i Aftenposten den 15/8 at Hagens uttalelse om at "Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer" er "selve kroneksempelet på at Frp sier ting de ikke har dekning for", man siterer så Europols rapport om terrorisme, der der fastslås at terrorister motivert av Islams Jihadist ideologi "bare" står for 170 av 611 arrestasjoner i EU landene. Resten er i hovedsak separatister, nasjonalister og anarkister. Dette fremføres som en endelig gjendrivelse av Hagens påstand og  Lysbakken mener «det er viktig å spørre seg hvordan vi fikk et samfunnsklima der muslimene kjente stor frykt i de første timene etter 22/7». Ja, hvordan kunne de stakkars uskyldige muslimene få slike følelser?

Franske, Spanske og Irske nasjonalister har aldri utført aksjoner på Norsk jord. Jeg antar at Lysbakken ikke er villig til å forsvare en hypotese om at Norge har grunn til å forvente terroranslag fra det hold. Disse grupperingene utgjør så godt som 100% av de resterende terrorarresterte. Jeg må også påpeke at Norge ikke har territorielle disputter av denne typen for tiden, da vi fremdeles har en ganske homogen befolkning - politisk, religiøst og etnisk. Vi har altså en situasjon der vi har en eneste internasjonal terroristideologi i Europa - ifølge Europols rapport, og denne heter Islam. Dette er grunnen til at muslimene følte frykt. De vet at de er assossiert med en overtroisk voldsideologi som opererer på verdensbasis og at dette var den eneste åpenbare kilden til 22/7. Selv PST har sagt at man ikke ville klart å fange opp Breivik selv med Stasi metoder. Han representerer også en direkte respons på terroristideologien over. Kort sagt - Ingen Islam i Europa – Ingen Breivik. Mannen var kort sagt ikke en kjent trussel som noen kunne ha grunn til å frykte. Dette er også grunnen til at nesten alle Nordmenn og verdens ledere forøvrig antok, med all mulig grunn, at angrepet var forårsaket av Jihadister. Dessverre er det mange som forsøker å hvitvaske Islam som terrorideologi ved å vise til at også andre terrorister eksisterer. At dette er et avskyelig argument burde være åpenbart for de fleste. Statistikken fra Europol burde, i de fleste situasjoner, oppfattes som et enormt faresignal omkring Islam, men Islams rykte er så elendig på verdenbasis at det at muslimer bare utgjør litt under 1/3 av det totale antall terrorarrestasjoner i Europa oppfattes som en renvaskelse. Dette selv om muslimer utgjør under 5% av Europas totale befolkning og store deler av den er nylig innflyttet og har dermed ikke har noen legitime historiske unnskyldninger for væpnede disputter. At Norges politikere så det nødvendig å be muslimer om unnskyldning for at de antok at Jihadister var ansvarlige for handlingen er bare komisk. Gitt statistikken til Europol representerte Jihadister den eneste sannsynlige muligheten. Å forsøke å feie dette faktum under teppet vil koste landet dyrt i fremtiden.

Det er ingen som er overrasket over at fundamentale lokale politiske uenigheter fører til voldshandlinger. Det er bare et resultat av at demokratiene i regionene i praksis er flertallsdiktaturer og mangler støtte i vesentlige deler av befolkningen. Det spesielle med Jihadist fenomenet er dets globale karakter, selvmordsangrep, higen etter flest mulig sivile drepte og dets rettferdiggjøring av angrepene som Allahs vilje. Der man antagelig kan kompromisse med forskjellige typer nasjonalister, eller andre grupperinger som har lokalpolitisk motivasjon da vi her har konkrete identifiserbare uenigheter om land eller politikk, er det vanskelig å se at man kan gjøre noe med Jihadistene, utenom å konvertere til Islam og forlate vestlige verdier som demokrati og ytringsfrihet, da disse søker verdensherredømme for Allah, slik Muhammed og hand tidlige etterfølgere også gjorde. Det er dette som er skremmende med Jihadistene. De har også Islams historie på sin side, og er ikke å betrakte som noen asosiale merkverdigheter av type Heavens Gate eller tilsvarende. De har en religiøs posisjon som er utrolig lett å forsvare. Folk som tror Jihadistene "misbruker Islam" tar ikke inn over seg at Islams eksplosive vekst i begynnelsen skyltes nettopp Jihadist doktrinen og muslimenes vilje til erobring og undertrykkelse av de vantro. Islam var antagelig ikke mer barbarisk enn Romerne, Hunerne og andre tilsvarende fenomener i det første årtusen, men vi har ingen moderne organisasjoner som promoterer den moralske forståelsen til Genghis Khan som gudegitt. Man kan si mye negativt om Kristendommen, men den går ihvertfall ikke i bane rundt slike barbarer og dette er nok mye av forklaringen på hvorfor vesten klarte å oppnå sekularisering, mens den muslimske verden ikke gjorde det.

Så er alle terrorister muslimer? Ikke dersom man klassifiserer europeiske separatister som terrorister og anser at disse er farlige på verdensbasis, men utsagnet har ekstremt god dekning for den typen internasjonal terrorisme vi snakker om når vi snakker om terrorisme post-11. September og det kommuniserer et utrolig viktig poeng omkring ideologiene bak terrorisme, uansett om man har lyst til å kverulere om definisjonen av terrorist eller ikke. Det er ikke bare på grunn av rapporteringsbias i pressen at vi ikke hører om selvmordsbomberne til Bekkelaget Idrettslag.

Men når det er sagt, hovedproblemet med Islams vekst i vesten er ikke "terrorisme", men politisk splittelse over religiøse grenser. Denne biten av Islams ideologi, dvs innføring av Islam som politisk system, er langt mer alvorlig enn sporadiske bombeaksjoner. Konsekvensene av dette har vi nylig sett i land som Serbia, Somalia, Libanon osv. Multireligiøse samfunn ender ganske forutsigbart i multireligiøse borgerkriger når man har en raskt voksende muslimsk befolkning. Vi trenger ikke engang å skulle utpeke "skyldige" for å innse at Europa idag i beste fall spiller hazardspill med livene til hundrevis av millioner Europeere gjennom innvandringspolitikken. Statistisk sett bør alle forvente borgerkriger i stor skala i Europa mot slutten av dette århundre. Selv vil jeg være død på det tidspunktet, så det plager heldigvis ikke meg utover at det er trist å se slik uansvarlig og historieløs politisk vanstyre i praksis. Politikerne burde ha såpass forståelse for hva demokrati er at de innser at stabile demokratier må ha basis i en enormt ensrettet befolkning dersom det skal være mulig for de som taper valg å akseptere konsekvensene av dette. Helt marginale kulturforskjeller er nok til å motivere mennesker til drap for uavhengighet fra det de oppfatter som flertallsdiktatur. Ironisk nok trenger vi ikke se lenger enn separatistbevegelsene i Europols rapport for å få bekreftet dette. Er det virkelig noen som trenger å bli fortalt at muslimer har virkelighetssyn som er langt mer forskjellige fra moderbefolkningen enn separatistgruppene i Frankrike, og at dette høyst sannsynlig er et problem for demokratiet?

Overtro og toleranse for farlig idioti

Nordmenns offisielle forhold til religion, slik det er nedfelt i landets lover, er idag en merkverdig suppe av motsetninger.

Vi har lover som gjør enhver videreformidler av eldgammel mytologi til statsansatt gjennom statsstøtten til religioner. Vi må vel anta at støtten er der fordi politikerne i Norge mener at det er noe bra med slik videreformidling, og ikke bare som et kulturpolitisk tiltak for å vedlikeholde bygningsmassen til Den Norske Kirke. Samtidig har vi en situasjon der alle religionene som mottar slik støtte er gjensidig utelukkende og ikke kan dokumentere at det er noe sannhetsinnhold i det de videreformidler. At religionene som mottar statstøtte er gjensidig utelukkende betyr at vi i Norge gir statsstøtte til videreformidling av påstander vi vet må være løgn. Dette er elendig og umoralsk bruk av skattepenger. Vi må ha som et generelt prinsipp at dersom statsstøtte skal gis, så må det eksistere et eller annet mål på om pengene som gis oppnår et eller annet formål. Dette eksisterer ikke når det gjelder støtte til religioner. Alt man kan vise til er at pengene har betalt for ansatte og bygninger. Det er ingenting som tyder på at aktiviteten i seg selv leverer noe brukbart til Norges befolkning, og logisk nødvendighet tilsier at det aller meste av innholdet i den er å spre løgn.

Dette er ille nok i seg selv, men det blir langt verre. Diskrimineringslovens §3(Virkeområde) ser seg nødt til å ha et bestemt unntak for religiøse organisasjoner «dersom handlingene eller aktivitetene er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål». Hvorfor er dette nødvendig for organisasjoner som gjerne ser på seg selv som flaggbærerne for høyverdig moral? Svaret er like enkelt som det er deprimerende. Det som kanskje kan ha blitt sett på som høyverdig moral nær år 0(Kristendommen) eller år 700(Islam) er idag for regelrett barbari å regne. To korte eksempler er at den Kristne guden i 3.Mosebok 21:9 uttaler at man plikter å brenne prestedøtre som har sex før ekteskapet, og at Muhammed i Sahih Muslim 3371, på spørsmål om gode muslimer bør trekke seg ut før de får utløsning når de voldtar vantro kvinner, uttaler at det ikke spiller noen rolle fordi Allah allerede har forutbestemt hvem som skal bil født. Dvs, voldtekt av vantro er godt pr. definisjon – ihvertfall i de tilfeller der de medfører graviditet. Den Koranske rettferdiggjøringen av dette er at kvinner som blir tatt til fange får ekteskapene sine automatisk annullert, blir slaver, og muslimske menn har rett til sex med sine kvinnelige slaver. Flere av Muhammeds egne «ekteskap» ble inngått via denne mekanismen – som i moderne språkdrakt antagelig heller bør beskrives som utsletting av brudens familie etterfulgt av bortføring og voldtekt.

Mitt bestemte inntrykk er at ledende samfunnsdebattanter ikke har tatt inn over seg hvor alvorlig det er at menneskers moral er definert av «Guds vilje». F.eks. var Kåre Willoch og Tomas Hylland Eriksen på et talkshow i sommer der de begge så ut til å være enige i Willochs uttalelse om at det var viktig å ikke snakke for mye om slike ting, fordi det bare produserer motsetninger. Er det virkelig lov å være så korttenkt i dette landet?

Dersom det faktisk er slik at Kristne og Muslimer blir fornærmet av at man viser dem innholdet i deres egne tekster, så kan dette ha flere årsaker. Sitatene over vil av mange Kristne bli besvart med «Men det er gamletestamentet det.» Dvs, Guden deres, som er den evige og uforanderlige standarden for objektiv moral, anser det ikke lenger som moralsk påkrevet å brenne unge jenter fordi de har vært sammen med kjærestene sine. Likevel er det nå engang slik at stiftelsesdokumentet for praktisk talt alle Kristne menigheter inneholder denne kommandoen, og det kreves faktisk bestemte typer teksttolkning for å komme til den konklusjonen at GT ikke lenger skal følges. Det er også langt fra universell enighet om at ikke Bibelen i sin helhet er Guds ord i Kristne miljøer.

La oss derfor tenke oss en analogi der en privat organisasjon søkte staten om støtte, og denne organisasjonen hadde nedfelt i vedtektene sine at medlemmene er pålagt å brenne døtrene sine i visse tilfeller. På spørsmål om dette punktet forklarer talsmenn for organisasjonen at de selvfølgelig ikke vil brenne døtrene sine. De hevder det er over 10 år siden de betraktet dette som en moralsk nødvendighet. Når de blir spurt om de ikke bare kan slette dette punktet fra vedtektene får vi høre at vedtektene har enorm historisk og følelsesmessig verdi for medlemmene. Det er også nødvendig å bevare dem i sin originale form fordi vedtektene representerer den sanne innsikten til stifteren. Er det noen som ikke ville sett på en slik argumentasjon som makabert skalkeskjul for oppfordring til drap? Er det virkelig «å produsere motsetninger» å kreve at organisasjoner som skal motta statsstøtte i dette landet har vedtekter som er i henhold til Norsk lov? Svaret er selvfølgelig nei, og det er viktig å ta opp situasjoner der slikt forekommer dersom vi ikke vil leve med en fremtid der store folkegrupper anser slikt barbari for å være helt ok.

Det er viktig å forstå at motsetninger og fiendskap som oppstår som resultat av at man tar religiøse tekster alvorlig primært kommer som følge av to ting. For det første kommer det av at den ene parten har et bestemt syn på moral, f.eks. «voldtekt er galt», og den andre parten tror det motsatte på grunn av religiøse dogmer, og dermed faktisk har det synet det protesteres mot. Isåfall har samfunnet en reell konflikt i seg, direkte forårsaket av religion. Alternativt er deres teologi en selvmotsigelse. For muslimer innebærer det noe i retning av: Islam er 100% sann, og vi må følge Muhammeds eksempel. Samtidig må store deler av historiene om Muhammed være løgn eller utdatert, spesielt de delene som protesteres mot av kritikere, men de har ingen koherent metodikk som kan benyttes for å avgjøre hva som er Allahs vilje, og hva som bare er barbari. De vil imidlertid være helt sikre på at Allah aldri ville tillate voldtekt og slaveri, selv om dette står i Koranen. I Sura al Anfal er utbyttet av plyndring av vantro forøvrig omtalt som «gaver fra Allah» av Allah selv. Dette inkluderer selvfølgelig de kvinnelige slavene. Det er meningsløst å tro at man noen gang vil overbevise muslimer om at dette er barbarisk, men Norge er faktisk et sekulært samfunn idag, og det er ikke åpenbart av vi skal akseptere Islam som en akseptabel alternativ moral i vårt samfunn. Den globale Jihadist bevegelsen er enda grunn til å forkaste den, for Osama bin Ladens teologi er ikke å betrakte som en Islamsk variant av Heaven's Gate. Jihadistenes teologi er på mange måter langt mer troverdig enn «moderat Islam», da Jihadistene ikke trenger å unnskylde barbariet i Islam. For dem er alt rettferdiggjort av at det er Allahs vilje, og de kan vise til historiene om Muhammed og tolkningstradisjonene for å vise at deres tolkning er korrekt. Veien er meget kort fra å bare tro at Allah eksisterer til å akseptere Jihadistenes Korantolkning.

Grunnen til at Willoch, og mange andre, mener at det er viktig å ikke snakke om barbariske konsekvenser av religion må på en eller annen måte være grunnet i en forutsetning om at alle mennesker egentlig er sekulære humanister, og at de derfor kan snakkes med og kompromisses med basert på betraktninger rundt konsekvenser for mennesker og samfunnet. Dette forutsetter imidlertid at folk egentlig ikke tar religionene sine seriøst, og det er et helt uansvarlig utgangspunkt gitt den originale begrunnelsen for å dysse ned religiøse motsetninger - at folk gladelig dreper hverandre på grunn av slike meningsforskjeller. Grunnene til at de gjør dette kan være flere, avhengig av hvilken vei volden går, men hovedproblemet er at de religiøse har blitt indoktrinert med en ide om at helt bestemte bøker er skrevet av universets skaper, og at denne skaperen vil brenne dem i helvete dersom de ikke implementerer hans vilje. Dvs, deres moralforståelse er diktert av en guddommelig kommandoteori, og dette har gjerne uakseptable konsekvenser for andre, og dette kan forårsake vold andre veien. Den Koranske ideen om Islamsk verdensherredømme er et eksempel på dette. Kristnes ideer om at alle mennesker må reddes gjennom tro på Jesus er et annet. Begge religionene har innebygget en ide om fryktelige konsekvenser ved mangel på tro, og strengt tatt er absolutt alle tenkelige uhyrligheter for å fremme overtroen rettferdiggjort gjennom at man da hindrer av folk brenner i helvete.

Jeg ville snu det på hodet og si at folk er fiender på grunn av slike meningsforskjeller, og samfunnsdebattens oppgave er å produsere ensretting av samfunnet gjennom demokratisk debatt i størst mulig grad. Det åpenbare startpunktet er å forby organiserte religiøse indoktrineringsprosesser, slik at samfunnets oppvoksende generasjoner kan diskutere uenigheter basert på fakta, og ikke bare spy edder og galle mot hverandre basert på motstridende tolkninger av «Guds vilje». Det burde vært uproblematisk å bli enige om at de «hellige» bøkene religionene opphøyer er skrevet av moralske analfabeter, sett fra vårt moderne ståsted. Enkle argumenter som at «ingen liker å bli brent eller voldtatt» burde være nok til å erklære at Bibelen og Koranen ikke representerer overveldende visdom om det gode, og at de ikke har noen plass i noen moderne debatt om moral eller politiske spørsmål. De få moralske trivialitetene de ikke tar feil om er som oftest rene logiske nødvendigheter dersom man har et mål om sosial interaksjon med andre. Når dette likevel er problematisk å innse for mange, er det utelukkende fordi folk har blitt indoktrinert på måter som gjør at de ikke er istand til å ta inn over seg det faktiske innholdet i bøkene.

Mitt forslag er såre enkelt. Innfør aldersgrense for overtroisk indoktrinering, f.eks 16 år. Krev så at religioner skal ha stiftelsesdokumenter som er innenfor norsk lov. Materialet en organisasjon med statsstøtte har tenkt å promotere i Norge må også være lovlig i sin helhet. Det er absurd å gå andre veien og gi religioner fritak fra loven via en antagelse om at organisasjoner som kaller seg religioner egentlig promoterer verdier som er kompatible med det moderne Norge, selv om tekstene sier noe annet. Dette vil selvfølgelig kreve omskrivning av Bibelen, Koranen osv slik at de både forholder seg til Norsk lov og faktisk reflekterer det «gode» disse religionene formodentlig anser at de promoterer. En slik øvelse ville nok også være lærerik for de troende selv, da de ville bli nødt til å forholde seg til hva deres trosfeller hevder er Sannheten og Det Gode. Jeg tviler på at enighet kan oppnås.

Jeg har selvfølgelig liten tro på at noe slik krav noen sinne vil bli en realitet, men det burde vært klart hva konsekvensen av det motsatte er. Innvandring og fruktbarheten til innvandrergrupper dikterer muslimsk flertall. Vi ser dette allerede klart i Oslo, der vi er godt på vei mot å få muslimsk flertall i barneskolen. Vi har også sett muslimske opptøyer i forbindelse med siste Gaza konflikt. Tror man virkelig at religion er uvesentlig i forhold til at ungdommer født i Norge ser det som naturlig å knuse landets paradegate på grunn av en krig på andre siden av Jorden? Tror man disse menneskene i fremtiden vil kunne leve med de internasjonale alliansene dagens Norge har, gitt en slik religiøst motivert tilknytning til grupperinger vi i stor grad er i aktiv krig med? Tror vi resten av befolkningen kan leve med at Norsk politikk tilpasses deres overtroiske virkelighetssyn? Denne problematikken kan ikke skyves under teppet. Det blir kort og godt borgerkrigsmateriale for Norge på slutten av dette århundre, og vi gjør klokt i å ta de opphetede debattene nå – på et tidspunkt der vi har en asymmetrisk maktfordeling som gjør krig lite attraktivt for landets innvandrere. Merk at vi her har identifisert noe som antagelig er en av grensene for hva Norges demokrati kan tåle. Vi kan ikke både være alliert med USA og bevare idealer som ytringsfrihet samtidig som vi har en politisk ledelse som orienterer seg mot autoritære teokratier i Midtøsten på overtroisk grunnlag. Vil man ha en slik utvikling er dette selvfølgelig mulig å arbeide for, men å tro at den type politisk kuvending kan skje uten at demokratiet kollapser er helt utopisk. Det holder ikke å rope «Mer demokrati», man må også være klar over at demokratier ikke har legitimitet dersom flertallet oppfører seg på måter som mindretallet ikke kan akseptere. I slike situasjoner har man rett og slett ikke noe samfunn, bare et flertall som forsøker å ta seg til rette. Politikernes primæroppgave i et demokrati er å passe på at landets politikk holder seg innenfor grensene av hva velgerne som helhet finner akseptabelt, slik at demokratiet har legitimitet. Dette i motsetning til å f.eks. erklære at «Velgerne vil ha X, fordi vår koalisjon fikk 51% av stemmene». Det er ikke alle spørsmål som kan avgjøres på den måten. Dette er en av grunnene til at man har andre regler for nødvendige flertall når man skal endre grunnloven.

Man skulle ønske seg at politikerne ville være seg sitt ansvar bevisst og satte en kurs for Norge som hadde litt mindre preg av nasjonalt selvmord. Det hadde vært en fin begynnelse å ta de religiøse motsetningene man er i ferd med å produsere på alvor. F.eks. ved å se hvordan det har gått med andre land som har opplevd overgang til muslimsk flertall. Stort sett kan slike stater oppsummeres som fargerike fellesskap bare i den grad det er blodsprut i massegravene produsert av borgerkrigene de gikk igjennom før landene ble splittet. Serbia og Somalia har begge gått igjennom dette nå nylig, og Libanon har vært igjennom lange borgerkriger og er idag en feilet stat som ikke engang klarer å hevde suverenitet innenfor eget territorium på grunn av et fastlåst politisk system grunnet i religiøse motsetninger. I Libanon er den politiske fastlåstheten introdusert med vilje, i et siste desperat forsøk på å hindre religion i å kunne påvirke politikk, men dessverre hindrer det ikke muslimsk befolkningsvekst, og det er klart at Libanon som nasjon er dødsdømt på grunn av dette. De eneste spørsmålene som gjenstår er datoen for nasjonens kollaps og om området ender opp med å bli splittet eller om muslimene jager ikke-muslimene ut av landet.

Så langt jeg kan se tilsier alle empiriske data at det multireligiøse Norge i beste fall er et hasardspill av en annen verden, der livene til den oppvoksende generasjonen er innsatsen. Midt oppi tragedien kan vi imidlertid more oss over småting, som hvor komisk det er at forkjemperne for det multireligiøse eksperimentet selv ser ut til å være drevet av en form for dogmatisk ideologisk overbevisning som ikke har noen støtte i virkeligheten. Dvs, det er en form for meta-religiøsitet der dogmene omhandler kompatibiliteten til gjensidig utelukkende overtroiske virkelighetsforståelser.