Den siste tiden har det vært mye snakk om av Norge trenger «mer demokrati», men det synes ganske klart at mange Nordmenn har en svært naiv forståelse av hva demokrati er. Demokrati er ikke "flertallsstyre". Demokrati er ikke en ting eller en verdi du kan produsere «mer» av. Det er en beskrivelse av en tilstand. Tilstanden består av en mengde individer som alle har individuelle behov og interesser som de forsøker å tilfredsstille med minst mulig risiko og arbeid. En av de viktigste hindringene for slik tilfredsstillelse er andre individer som forsøker å tilfredsstille sine, delvis motstridende, behov. Interaksjon mellom individer er dermed nødvendig for å oppnå målet. Dersom det er mulig å oppnå gjensidig tilfredsstillelse gjennom å benytte dialog til å kompromisse vil dette redusere risiko i forhold til å måtte sloss på liv og død. Det er dette som er «verdien i demokratiet». Simpelthen at det er bra å slippe å krige når vi ikke opplever det som nødvendig. Alle kan være enige om at dette er en god ting, da det er en tautologi, men merk at denne tilstanden forutsetter noe viktig om de involverte individene og deres mål. Nemlig at det eksisterer mulige kompromisser som tilfredsstiller alle individenes interesser i så stor grad at det oppleves som akseptabelt å avstå fra vold. Det er ikke åpenbart at dette må være tilfelle, og om det er mulig vil avhenge av behovene til individene man snakker om.
Når folk ber om «mer demokrati» sier de derfor bare «Kan'ke folk bare være mer enige da?». Og dette er selvfølgelig en umulighet. Å bli mer enige innebærer at man snakker om et annet sett av individer, med andre behov, mål og syn på virkeligheten. Det vi imidlertid kan gjøre er å snakke mer sammen slik at det som faktisk kan kompromisses om, blir kompromisset om. Vi har ingen garanti for at dette er mulig, og dersom det ikke er mulig, da er ikke demokratiet legitimt i øynene på deltagerne, som da har kommet til konklusjonen at vold er å foretrekke fremfor kompromisser de har bestemt seg for at er uakseptable. Det kan altså være helt legitimt å forkaste et gitt demokrati. Et gitt demokrati er ikke et nødvendig moralsk mål. Det er bare en behagelig løsning, som pr. definisjon oppleves som akseptabel for alle involverte dersom den kan oppnås.
Det er viktig å forstå at det er nødvendig med en stor grad av ensretting av samfunnet for at slike kompromisser skal kunne være mulige. For eksempel, dersom vi er uenige om slaveriinstitusjonene som beskrives i Bibelen og Koranen er gudegitte standarder for moral, og om vi vil brenne i helvete dersom vi ikke følger disse guddommelige kommandoene, da er antagelig borgerkrig rasjonelt for å avgjøre dette spørsmålet med vold, da konsekvensene ved kompromisser er så store. Dette var spørsmålet var også en del av begrunnelsen for den amerikanske borgerkrigen.
Det er ikke nødvendig å gå til religiøse motsetninger for å finne eksempler på ting som folk reelt sett burde være villige til å gå til krig for. Historien er full av eksempler på opprør med bakgrunn i skattlegging, miljø osv, vi har også mange handlinger fra flertallsdiktatur der etniske minoriteter virkelig burde ha benyttet vold for å stoppe overgrep mot dem selv.
Samfunnet bør heller ikke være så redd for vold. Demokratier eksisterer fordi de tilfredsstiller folkets behov i nuet. Ikke fordi det å ha avstemninger gir flertallets beslutninger noen form for moralsk legitimitet i forhold til å overkjøre mindretallet. Idet systemet ikke lenger har denne funksjonen er vold mekanismen mennesker benytter for å hevde våre interesser og etablere nye styrer som har større legitimitet.
I USAs grunnlov garanteres befolkningen rett til å bære våpen. Begrunnelsen er delvis at de må være istand til å opponere mot staten, dersom denne viser seg å ikke lenger representere dem. De revolusjonære stifterne av USA forsto dette veldig godt, da de selv var nødt til å gjøre dette. Dette er en god ting. Det er derfor urovekkende at politiet i kjølvannet av 22/7 ber om enda sterkere våpenregulering i Norge. Logikken bak dette er intet mindre enn at flertallet anser at de har rett til å passivisere, og dermed kontrollere, mindretallet. Dette er en avskyelig storebror holdning som ikke hører hjemme i noe demokrati. Det innebærer å gi flertallsdiktaturet status som et gode som har moralsk rett til å utslette all opposisjon. Det er forståelig at man ser det som viktig å redde liv, men noen verdier er viktigere enn liv. Retten til å kjempe for egne interesser er en av disse. Den kan strengt tatt ikke tas fra mennesker heller, men når retten til å bære våpen tas fra befolkningen blir befolkningen fanget av systemet, og fokus skifter fra at systemet er til for folket til at systemet forsøker å forsvare seg selv mot folket. Dette er ingen demokratisk mekanisme, og selv dagens Norske lovgivning er ganske usmakelig på dette punktet. Gjør det ikke verre. Det er langt bedre å etablere aksept for at en bevæpnet befolkning er et gode og et tegn på et levedyktig og sterkt samfunn som er istand til å forsvare landets eksistens.
Idet man har borgerkrig så er det ingen av sidene som «representerer demokratiet» eller har noen moralsk rett til noe som helst grunnet i politiske systemer. Idet man benytter vold for å slå ned på folk som ikke anerkjenner regimet bedrives i beste fall flertallsdiktatur, og slike styrer trenger strengt tatt ikke å avholde valg eller andre ting som er sentrale i den demokratiske prosessen. Flertallet må altså respektere mindretallets interesser i så stor grad at mindretallet kan leve med å tape valg for at man skal kunne snakke om at man har et demokrati. Vold og demokrati er ikke motpoler av typen «det gode og det onde». Snarere er vold den endelige demonstrasjonen av grensene for hvilke demokratiske beslutninger individer er villige til å akseptere. I beste fall vil man bare nå en slik situasjon etter en grundig demokratisk debatt der alle involverte parter forstår hvorfor samtalene bryter sammen, og hva man er grunnleggende uenige om.
Selv om man ofte snakker om at man ikke må forhandle med terrorister, eller at lovlig valgte regjeringer ikke kan presses med vold, så er det faktisk slik at demokratier må forholde seg til virkeligheten. Virkeligheten kan være at en politisk ledelse valgt inn via demokratiske prinsipper likevel ikke er legitime representanter for folket som helhet. Når deler av samfunnet setter hardt mot hardt må resten av samfunnet forholde seg til at man enten må justere sin forhandlingsposisjon fordi man innser at politiske kjepphester ikke er verdt krig likevel, akseptere at utbryterne får lov til å danne en egen administrativ enhet, eller å benytte flertallsdiktatur til å utslette opposisjonen. Det er ikke åpenbart hva som er den beste måten å løse en slik konflikt på uten å vurdere situasjonen i større detalj. F.eks ved å vurdere mulighetene for en endelig fred vs mulighetene for å bli presset ytterligere.
Vold er til syvende og sist basisen for utøvelsen av all samfunnsmakt. Når man sier at makten springer ut fra folket er det nettopp dette man snakker om. Dette er sant både når det gjelder en gruppe menneskers evne til å forsvare seg mot andre og individets makt innenfor et demokrati. Hvis jeg spør regjeringen «Hvilken rett har dere til å bestemme over meg?» vil deres svar, dersom de forsøker å rettferdiggjøre at de har slik makt, til syvende og sist munne ut i en trussel om vold mot meg. En slik trussel har ingen moralsk legitimitet og er et eksempel på "den sterkestes rett". Demokratiets oppgave er derfor å lage så gode og brede kompromisser at jeg, istedenfor å stille dette spørsmålet, kan foretelle regjeringen «Jeg vet hvorfor jeg foretrekker å underkaste meg et fellesskap fremfor å sloss for mine interresser. Det er fordi kompromisset er verdt det.» Denne biten av demokratiet er noe folkevalgte representanter må ta seriøst, da dette er den eneste moralske legitimiteten demokratiet har, og også det eneste som skiller dem fra regelrette diktaturer som kjører over meningsmotstandere uten å ta hensyn til deres behov.
Dessverre ser jeg lite av dette i norsk politikk. Blokkdannelser med helt marginale flertall ser isteden ut til å være av den oppfatning av at 51% av stemmene betyr at de har moralsk rett til å implementere alle tenkelige aspekter ved sin politikk. I den grad de har slik rett er det fordi jeg velger å gi den til dem fordi de har gjort seg fortjent til det ved å respektere de tingene som er så viktig for meg at jeg ville brukt vold til å forsvare dem. Selv om jeg ikke akkurat ville betrakte meg selv som revolusjonær må jeg si at jeg synes det norske demokratiet fungerer ekstremt dårlig på mange områder, og politikerne kunne gjort en langt bedre jobb med å gjøre det de er valgt for – å representere hele folket.
Det er vanskelig å se for seg at dette noensinne kan bli bedre så lenge demokratiet fungerer som det gjør idag. Sveits har et meget godt system der folkeavstemninger er bindende for administrasjonen. Dette gjør at det er lett for folket å blokkere enkeltvedtak som de ikke er interessert i at blir implementert. Dette er en genial ordning, da makten til å bestemme innholdet i den praktiske politikken ligger hos folket og ikke hos partier. Her i Norge tvinges folket isteden til å stemme på det minste ondet, og må kanskje akseptere å gi partier legitimitet til å implementere aspekter ved sitt partiprogram som det ikke er støtte for i folket.
En av effektene av bindende folkeavstemninger er at politikerne blir langt mer anonyme, som et resultat av at de har langt mindre å si - noe som er et meget godt mål på hvor velfungerende et demokrati faktisk er. Politikerne i et demokrati skal være folkets tjenere, ikke en maktelite.